Leo XIII og grunnlaget for Den katolske sosiallæren

Leo XIII regnes som Den katolske kirkes sosiallærens far. Med encyklikaen Rerum Novarum fra 1891 tok Kirken et tydelig standpunkt for arbeidernes rettigheter og menneskets ukrenkelige verdighet. Denne dynamiske læren har siden utviklet seg gjennom påfølgende paver og dokumenter, og er i dag en levende refleksjon over rettferdighet, fellesskap og det felles gode.

Av sr Anne Bente Hadland, 12. mai 2025

Leo den 13., altså, ikke den 14. Vår nye paves nærmeste navnebror, Leo XIII, som var pave fra 1878 til 1903, sies å være sosiallærens opphavsmann. Med det menes at han kom med den første sosialensyklika, Rerum Novarum (RN) 1891, hvor han forsvarer arbeidernes rettigheter. 

Kjært barn har mange navn heter det, og det gjelder ikke minst sosiallæren, som av og til omtales som sosialetikk, som sosialfilosofi, og som noen hevder er en godt bevart hemmelighet. 

Det er jeg ikke helt enig i, for sosialt ansvar, omsorg for de fattige og svake, rettferdighet og barmhjertighet har alltid vært på Kirkens agenda. I Evangeliet leser vi om forholdet til Gud og keiseren, Paulus formaner oss om forholdet til de rette styresmakter. Kirkefedrene behandler mange spørsmål av ”politisk” karakter, spørsmålet om rettferdig krig som ett eksempel, Thomas Aquinas likeså, og det var jesuitter som utviklet internasjonal rett på 15-1600-tallet. 

Så Kirken har alltid hatt en sosiallære, men sosiallæren som egen disiplin er et relativt nytt fenomen. 

Den fikk en særlig form mot slutten av 1800-tallet da Europa befant seg i en ny situasjon hvor industrialiseringen medførte en ubalanse i et til da relativt stabilt samfunn, og hvor pave Leo XIII i 1891 kom med ensyklikaen Rerum novarum – om de nye ting. Det var arbeidernes forhold det dreide seg om, og en motstand mot en økonomisk determinisme som satte økonomiens uavvendelige lover over menneskets. RN insisterer på menneskets primat over økonomien, det åndelige og moralske over det materielle.

Så gikk det 40 år, og Pius XI kom med sitt bidrag: Quadragesimo anno, 1931, om subsidiaritetsprinsippet i møte med fremvoksende totalitære stater med Mussolinis fascistiske statssentralisering i synsfeltet – enkeltmennesket over staten – staten i menneskets tjeneste, ikke omvendt, og at beslutninger skal treffes på lavest mulig nivå, et prinsipp vi senere gjenfinner vi det i Maastrichtsavtalen i EU.

Det går nye 30 år før vi får en encyklika til, men der skjedde noe i mellomtiden også:

I 1937 kom Pius XI med “Mit brennender Sorge“, og Pius XII kom med en rekke taler, brev og appeller. 

I 1948 gir Kirken sin tilslutning til Erklæringen om menneskerettighetene.

Så kommer Johannes XXIII med ensyklikaen i 1961 – Mater et magistra – om Kirken som mor og lærer, og så med en ensyklika til i 1963, Pacem in terris, om fred på jorden. Det dokumentet representerer en milepæl i sosiallærens historie og i Kirkens tilnærming til verden.  

I dette ”fredsmanifestet” appellerer han ikke bare til biskoper og patriarker og alle de troende, men til alle menneskers våkne samvittighet i erkjennelsen av at freden bare kan bygges ved å appellere til menneskenes  felles ansvar. Paven henvender seg til ”alle mennesker av god vilje”, og dette er helt nytt. Frem til da hadde pavene henvendt seg til biskoper og patriarker og ”alle som deler vår tro”. Men her altså til ”alle mennesker av god vilje” Et viktig poeng er at noe er grunnleggende felles for hele menneskeheten, som igjen understøtter en aktiv deltagelse i samfunnslivet og åpner for en dialog med annerledes troende og tenkende mennesker samfunnsvesen.

Dette (”alle mennesker av god vilje”) ble et gjennomgående trekk ved Det annet vatikankonsils dokumenter, og har dannet skole også i ettertiden. 

I kjølvannet av Det annet vatikankonsil skjedde mye: Vi fikk opprettelsen av Justitia et pax + lokale kommisjoner i 1967.  I ensyklikaen Evangelii Nuntiandi fra 1975 – et dokument om forkynnelsen – setter pave Paul VI sosial rettferdighet og evangelisering opp som to sider av samme sak. Det var 7 år etter at den første latin-amerikanske bispekonferansene i Medellin hadde funnet sted, der de katolske biskopene tok til orde for en endring både av kirke og samfunn til fordel for de fattige – option for the poor – og få år etter at Gusatvo Gutierrez har lansert frigjøringsteologien. 

De fattige i denne sammenheng er de som lider urett, er ofre for urettferdige strukturer og samfunnsforhold. Paul VIs ensyklika bekrefter den kristne forståelsen av frelsens sosiale og politiske dimensjoner, men uten å politisere frelsesbudskapet. 

Paul VI taler i FN i 1965 og fremstiller Kirken som “ekspert i det som angår mennesket”, intet mindre, og tar i Populorum Progressio (1967) til orde for en ny humanisme, et prosjekt som Johannes Paul II gjør til sitt. Mennesket og dets verdighet står i sentrum for alt han sier, tenker og gjør, og han har for øvrig bidratt til å utvikle sosiallæren substansielt. Under JPII kommer det flere viktige bidrag.

Benedikt XVI hadde få, men vesentlige bidrag. Caritas in Veritate og flere viktige taler i bl.a. i Forbundsdagen i Bonn, den franske nasjonalforsamlingen, EU, og pave Frans har gitt sosiallæren sitt preg med Laudato Si og Fratelli tutti. 

Sosiallæren er en del av Den katolske kirkes morallære, det er mennesket det dreier seg om i sosiallæren også – mennesket som samfunnsvesen. Ofte er vi veldig nærsynte når vi snakker om moral. Det blir liksom så privat, først og fremst private affærer mellom mennesker som egentlig ikke angår andre. Men moral er aldri bare privatmoral, og hva skal vi nå egentlig med en moral som ikke har sosiale konsekvenser? Menneskets personlige utvikling og skaperkraft står helt sentralt. 

Det er også helt nødvendig å si at sosiallæren ikke bare er skrevet doktrine, den er først og fremst levd liv. Det er tallrike mennesker som gjennom sitt litt og sitt virke arbeider for sin nestes og det felles beste uten noen gang å ha lest en sosialensyklika. Bare så på Caritas virksomhet, på utallige søstres bidrag innen utviklingshjelp, alfabetisering, klinikker.

Og i motsetning til moralteologien, som er dogmatisk, med bud og påbud, så er sosiallæren dynamisk, reflekterende, den blir på sett og vis til mens den går, og opererer ikke med fasitsvar. Den er et bidrag til refleksjon, et forsøk på å anvende kristne prinsipper på aktuelle problemstillinger. 

Kristendommen har aldri lagt frem én lov som er guddommelig åpenbart som grunnlag for statens og samfunnets lover (ingen sharialov), kristendommen har pekt på naturens lovmessighet og fornuften eller naturretten, som sosiallæren er preget av, og som ofte kan anvendes i dialog med representanter fra andre religiøse tradisjoner så vel som med det sekulære samfunnet.

Subsidiaritet eller nærhetsprinsippet, solidaritet og det felles gode er bærende prinsipper. 

Sosiallæren består av visse byggestener med utgangspunkt i skapelsesteologi og kristent menneskesyn som har som mål å gi rom for en helhetlig og solidarisk humanisme – «an integral and solidary humanism» som det står i Compendium of The Social Doctrine of the Church (2009), nr. 7.

Antropologien er vesentlig. Til grunn for sosiallæren ligger hvert menneskes og alle menneskers ukrenkelige og umistelige verdighet, og det såkalte personprinsippet: at hver person er et relasjonelt vesen, et samfunnsmenneske, rett og slett. Og denne helhetlige og solidariske humanismen har både et horisontalt og vertikalt syn på mennesket. Mennesket: en person som blir og virkeliggjør sitt fulle potensial i relasjon til andre mennesker og til Gud. 

Gudsbildet – den treenige Gud – sier oss at mennesket er skapt for å leve ut over seg selv, skapt for å gi og å motta. Menneskets kall er transcendent – for å si det med Pascal: mennesket er uendelig mye større enn mennesket- peker alltid videre, ut over seg selv mot Gud.

Sosiallæren, som kristendommen, kan aldri reduseres til et politisk program eller politiske løsninger. Rettferdighet er grunnleggende, men rettferdigheten overgås alltid av kjærligheten noe evangelieberetningen om arbeiderne som kom i ellevte time og som fikk samme lønn som de som hadde jobbet i solsteken hele dagen, illustrerer. Rettferdig? Ikke etter rent menneskelig standard. Gud er alltid større – semper major som kirkefedrene sa det – som sprenger kortsiktig og snever tenkning. Gud er større enn oss alle, mennesket er også større og mer uutgrunnelig enn det vi av og til forestiller oss eller innser.

Vi skal ikke først og fremst etterstrebe personlig gevinst, personlige resultater i vårt arbeid, men bidra til å bygge der det trengs. 

(se beskrivelse s-38) – relasjoner som bygger på egoisme, individualisme, selvhevdelse, umiddelbare resultater og tilfredsstillelse gir opphav til synd og syndens strukturer, som Johannes Paul II hevdet – (Sollicitudo Rei Socialies, 1987, nr. 36)

Menneskelivet har sosiale konsekvenser, noe som også kom tydelig frem under vår forrige pave Frans. I Fratelli tutti skriver han at menneskeheten er kalt til «søskenskap» og sosialt vennskap. Sosial vil si relasjonell i katolsk sosiallære, og dette dokumentet setter fred, vennskap på tvers av religioner, land, politiske situasjoner i fokus med det formål å bygge en mer rettferdig og fredelig verden.

Ja, vi er født av en relasjon, vi er skapt for å leve i relasjon. Hensettes vi til isolasjon, dør vi, rett og slett – spesielt i de mest sårbare periodene av livet – ved dets begynnelse og ved dets slutt – mennesket klarer seg ikke alene, rett og slett. Det er også et poeng i denne ensyklikaen:
“ingen kan møte livet i isolert», og at tiden virkelig er kommet for å «drømme som én menneskelig familie», der vi alle er «brødre og søstre» (avsnitt 8).

Det gir igjen opphav til delaktighet i samfunnet, ikke bare som en demokratisk rettighet, men som en oppgave, et ansvar – noe som forplikter oss – vi må stille våre evner og gaver til disposisjon, og vi må motta fra andre. Vi har et ansvar for å samarbeide ikke bare i den lille kretsen, men også i den større, og det er et ansvar som strekker seg enda lengre, også til livsbetingelsene for generasjoner etter oss.

Friheten er også relasjonell. Den amerikanske cowboyen som legger verden bak seg og rir ut på prærien, er ikke idealet. Du er fri, men ikke først og fremst fra noe, men du er fri til å velge det gode, bygge det gode samfunn, et samfunn som har alles beste- det felles gode – for øye, i sær de fattigste.

Mens målet for samfunnslivet er det felles gode som har tre kjennetegn ifølge Den katolske kirkes katekisme (KKK), (1907-1909): respekt for enkeltmennesket, sosial velferd og utvikling, og fred. 

Om det felles gode etterstrebes på rett måte, kan vi snakke om en helhetlig utvikling av mennesket, materielt, kulturelt og åndelig – og en helhetlig menneskelig utvikling er også sosiallærens siste byggesten.