Preken ved konklavet

Preken ved åpningen av konklavet uttrykker bønn og tillit før det viktige pavevalget. Kardinal Re minner om kjærlighetens bud, Kirkens enhet og behovet for Den hellige ånds ledelse i en tid preget av både håp og uro.

Av kardinal Re, oversatt av EWTN Norge, 7. mai 2025

Vi leser i Apostlenes gjerninger at etter Kristi himmelfart, og mens de ventet på pinsen, var alle samlet og utholdende i bønn sammen med Maria, Jesu mor (jf. Apg 1,14).

Det er nettopp dette vi nå gjør, få timer før konklavet tar til, under Jomfru Marias blikk ved alteret i denne basilikaen som er reist over apostelen Peters grav.

Vi kjenner oss forenet med hele Guds folk i troen, i kjærligheten til paven og i en tillitsfull forventning.

Vi er her for å påkalle Den hellige ånds hjelp, for å be om hans lys og styrke, slik at den valgte pave må bli den Kirken og menneskeheten trenger ved dette krevende og komplekse vendepunktet i historien.

Å be og påkalle Den hellige ånd er den eneste riktige holdningen når kardinalelektorene nå skal gjennomføre en handling av aller høyeste menneskelig og kirkelig ansvar og foreta et valg av ekstraordinær betydning. Dette er en menneskelig handling der enhver personlig betraktning må settes til side, og hvor man i hjerte og sinn kun skal ha Jesu Kristi Gud, samt Kirkens og menneskehetens beste, for øye.

I evangeliet vi nettopp har hørt, lyder ord som fører oss inn i kjernen av Jesu viktigste budskap og testamente, overlevert til apostlene kvelden før han døde, under det siste måltidet i salen ovenpå: «Dette er mitt bud, at dere skal elske hverandre slik jeg har elsket dere.» For å tydeliggjøre hva han mener med «slik jeg har elsket dere», og for å vise hvor langt vår kjærlighet må strekke seg, sier Jesus videre: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh 15,12–13).

Dette kjærlighetens budskap kaller Jesus et «nytt» bud. Det er nytt fordi det omdanner den gammeltestamentlige formaningen – «gjør ikke mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg» – til noe positivt, og utvider det betraktelig.

Den kjærligheten Jesus åpenbarer kjenner ingen grenser, og må prege tankene og handlingene hos alle hans disipler. De må alltid vise ekte kjærlighet i sin adferd og forplikte seg til å bygge en ny sivilisasjon, den Paulus VI kalte «kjærlighetens sivilisasjon». Kjærligheten er den eneste kraften som virkelig kan forandre verden.

Jesus gav oss et eksempel på denne kjærligheten allerede ved begynnelsen av det siste måltid gjennom en overraskende gest: Han ydmyket seg og tjente andre ved å vaske apostlenes føtter uten å gjøre forskjell, heller ikke på Judas, som skulle forråde ham.

Dette budskapet fra Jesus knytter seg til det vi hørte i første lesning under messen, der profeten Jesaja minner oss på at hyrdens viktigste egenskap er kjærlighet – en kjærlighet som går så langt som til å gi seg selv fullstendig.

Liturgiens tekster i denne eukaristifeiringen inviterer oss derfor til broderlig kjærlighet, til gjensidig hjelp, og til å arbeide for kirkelig fellesskap og universell menneskelig brorskap. Blant enhver Peters etterfølgers viktigste oppgaver er nettopp det å fremme fellesskapet: fellesskap mellom alle kristne og Kristus, fellesskap mellom biskopene og paven, og fellesskap biskopene imellom. Dette fellesskapet er ikke selvsentrert, men retter seg fullt ut mot enhet mellom mennesker, folkeslag og kulturer, med en klar intensjon om at Kirken alltid skal være «et hjem og en skole for fellesskap».

Dette er også en sterk oppfordring til å bevare Kirkens enhet på den veien Kristus utpekte for apostlene. Kirkens enhet er villet av Kristus, en enhet som ikke betyr ensretting, men som innebærer en dyp og fast enhet i mangfoldet, under forutsetning av troskap mot evangeliet.

Enhver pave legemliggjør Peter og hans oppdrag, og representerer dermed Kristus på jorden; han er klippen Kirken er bygget på (jf. Matt 16,18).

Valget av en ny pave er derfor ikke bare en enkel etterfølgelse av personer; det er alltid apostelen Peter som vender tilbake.

Kardinalelektorene avgir sine stemmer i Det sixtinske kapell – det sted som ifølge den apostoliske konstitusjonen Universi Dominici Gregis er slik at alt der skal fremme bevisstheten om Guds nærvær, han som hver enkelt en dag skal stå til ansvar overfor.

I sitt Romerske Triptyk uttrykte pave Johannes Paul II et håp om at Michelangelos mektige bilde av Kristus som dommer ville minne alle i disse viktige stemmegivningstimene om det store ansvaret ved å legge «de høyeste nøkler» (Dante) i riktige hender.

La oss derfor be om at Den hellige ånd – som de siste hundre årene har gitt oss en rekke virkelig hellige og store paver – også vil gi oss en ny pave etter Guds hjerte, til beste for Kirken og hele menneskeheten.

La oss be om at Gud gir Kirken en pave som kan vekke menneskenes samvittighet og frigjøre moralske og åndelige krefter i dagens samfunn, et samfunn som preges av store teknologiske fremskritt, men som stadig har en tendens til å glemme Gud.

Dagens verden forventer mye av Kirken når det gjelder vern av grunnleggende menneskelige og åndelige verdier, verdier som må bevares dersom menneskelig sameksistens skal forbedres og bringe noe godt til fremtidige generasjoner.

Måtte den salige Jomfru Maria, Kirkens mor, med sin moderlige forbønn tre inn for oss, slik at Den hellige ånd opplyser kardinalelektorenes sinn og hjelper dem med å finne frem til den pave vår tid behøver.