Historien bak «Habemus Papam» og den hvite røyken som kunngjør en ny pave

«Habemus Papam» og den hvite røyken fra Det sixtinske kapell er ikoniske tegn på at en ny pave er valgt. Denne rike tradisjonen, som kombinerer røk, ritualer og liturgisk latin, har utviklet seg fra middelalderens konklaver til dagens moderne praksis. Her får du den fascinerende historien bak to av pavemaktens mest symbolske øyeblikk.

Av Julieta Villar og Zoe Romanowsky, 8. mai 2025

Når en ny pave blir valgt, er det to tegn som markerer dette historiske øyeblikket: den hvite røyken («fumata bianca» på italiensk) som stiger opp fra skorsteinen på Det sixtinske kapell, og ordene «Habemus Papam», uttalt av kardinalprotodiakonen fra balkongen på Peterskirken med utsikt over Petersplassen.

Her er historien bak begge disse tradisjonene:

Den hvite røyken 

Historien om den hvite røyken, som viser at kardinalene har valgt en ny etterfølger av den hellige Peter, går langt tilbake. Allerede i 1274, under Det andre konsilet i Lyon, fastsatte pave Gregor X prosedyren for avholdelse av konklave i dokumentet Ubi Periculum.

Der spesifiserte han at pavevalget skulle foregå i isolasjon og med streng hemmeligholdelse. Derfor ble røyksignalet etter hvert tatt i bruk som en del av ritualet, for å unngå kommunikasjon med omverdenen. Tradisjonen med å brenne stemmesedlene kan dokumenteres tilbake til minst 1417, og sannsynligvis enda tidligere, ifølge historikeren Frederic J. Baumgartner. Bruken av hvit røyk for å kunngjøre valget av en ny pave er imidlertid av nyere dato. Baumgartner sporer denne praksisen tilbake til valget av pave Benedikt XV i 1914.

Hvis røyken som kommer ut av skorsteinen på Det sixtinske kapell er svart, betyr det at ingen av kandidatene har oppnådd det nødvendige flertallet på to tredjedeler av stemmene. Er røyken derimot hvit, har Kirken fått en ny universell hyrde.

I tidligere tider ble fargen på røyken bestemt ved å brenne stemmesedlene sammen med fuktig halm for å få svart røyk, eller tørr halm for å få hvit røyk.

I våre dager, etter enkelte episoder som har skapt forvirring, brukes spesielle kjemiske forbindelser og et system med to separate rør, ett for hver røykfarge.

I tillegg ringes det med en klokke – en del av ritualet innført ved valget av pave Benedikt XVI – som bekrefter at røyken er hvit og at en ny pave er valgt.

Habemus Papam

Kunngjøringen om at en ny pave er valgt skjer på latin. Selv om de mest kjente ordene er «habemus papam», er den offisielle formuleringen litt lengre:

«Annuntio vobis gaudium magnum:
Habemus papam;
Eminentissimum ac reverendissimum Dominum, Dominum [prænomen] Sanctæ Romanæ Ecclesiæ Cardinalem [nomen],
qui sibi nomen imposuit [nomen pontificale].»

Oversatt betyr hele formelen: «Jeg kunngjør dere en stor glede: Vi har en pave! Den høyærverdige og høyt ærverdige herre, herr [fornavn], kardinal av Den hellige romerske kirke [etternavn], som har tatt navnet [pavenavn].»

Teksten er delvis inspirert av et avsnitt i Lukasevangeliet, som gjengir engelens ord da han kunngjorde Jesu fødsel for gjeterne: «Vær ikke redde! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren» (Luk 2,10–12).

Bruken av denne formelen går tilbake til 1417, ved valget av pave Martin V. De som tidligere hadde gjort krav på pavetronen, var motpave Johannes XXIII (som hadde innkalt konsilet i Konstanz og utnevnt de fleste valgmennene), motpave Benedikt XIII (den eneste som var utnevnt til kardinal før det vestlige skisma), og pave Gregor XII.

De to første ble avsatt av konsilet selv, mens Gregor XII abdiserte. To år senere valgte konsilet en ny pave. Derfor kunne kunngjøringen tolkes som: «(Endelig) har vi én pave (og bare én!).»