“Thin places” og Thomas Aquinas

Av sr Ragnhild Marie Bjelland

To veier til Guds nærhet i naturen

I den keltiske åndelige tradisjon finnes det et vakkert og poetisk uttrykk: “Thin places”. Begrepet beskriver steder hvor skillet mellom det jordiske og det guddommelige er tynt – Steder hvor man får følelsen av at himmel og jord nesten berører hverandre, steder der mennesker fornemmer en særlig nærhet til det hellige; en dyp og intens følelse av at Gud er nær.

“Thin places” er steder som i seg selv bærer en iboende hellighet, hvor det fysiske rommet blir en port til det evige. Den keltiske kristendommen, som tidlig utviklet seg i Irland og Skottland, var sterkt preget av en dyp respekt for naturen som et medium for Guds nærvær.

Samtidig, i en annen del av vår rike kristne tradisjon, finner vi Thomas Aquinas[1], en teolog og filosof, han ville vel neppe brukt uttrykket “thin place”, men tankene hans kaster likevel et sterkt lys over hvordan naturen åpenbarer Gud.

I Summa Theologiae[2] hevder fr Thomas Aquinas at verden – ja, selve skaperverket – er som et speil av Skaperen. Naturens orden, naturens skjønnhet viser oss mennesker selve Guds eksistens og egenskaper. Thomas skriver at «skaperverket er en bok, der vi kan lese Gud»[3]. For Thomas er ikke Gud fjern fra naturen, men gjennomtrenger den totalt. Alt som eksisterer, eksisterer i Gud og ved Gud, og bærer i seg spor av Skaperens visdom og godhet – (Vestigia Dei.[4])

Både “Thin places” og fr Thomas Aquinas’ filosofi peker mot det samme mysterium: Gud er ikke bare tilgjengelig i våre gudshus og i de hellige skrifter, men også i den verdenen vi har rundt oss. For kelterne er visse steder mer gjennomtrengelige for Guds nærvær. For fr Thomas er hele skaperverket en gjennomlyst realitet hvor alt peker tilbake på Gud.

Men her finnes også en dyp sammenheng: Et “Thin place” kan kanskje forstås som et sted hvor vår evne til å “lese Guds bok”, som fr Thomas uttrykker det, er skjerpet. Det handler ikke nødvendigvis om at Gud er mer til stede på slike steder, men at vi selv er mer åpne, at vi er mer stille, mer mottakelige.

Den tynne hinnen handler like mye om vårt eget indre som om stedet i seg selv.

I møtepunktet mellom disse to tradisjonene – den mystiske, keltiske erfaringen og den intellektuelle, skolastiske innsikten – får vi en rik forståelse av Guds nærhet. Vi blir minnet på at Gud ikke er begrenset til det usynlige eller det abstrakte. Gud er også i vinden som blåser gjennom trærne, i stillheten over fjellet, og i skjønnheten som rører hjertet vårt.

Der, i et “Thin place” kan vi kanskje høre ekkoet av Thomas Aquinas’ Gud, – en Gud som er nærmere oss enn vi er oss selv.

[1] Dominikaner 1225–1274

[2] Summa Theologica er hovedverket til Thomas Aquinas, skrevet i perioden 1265 til 1274. Det er en sammenfatning av katolsk lære, som bygger på Bibelen, skrifter av klassiske greske filosofer, og arbeidet til tidligere skolastikere.

[3] Forfatters oversettelse

[4] “Vestigia Dei” er et latinisk uttrykk som betyr “Guds spor”