Si bare et ord, så blir min sjel helbredet

Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 18. mars 2025

Denne teksten, disse ordene fra messens liturgi, som er så velkjente og fortrolige for oss rommer en dyp tillit til Guds kraft og nåde, men kanskje tenker vi ikke alltid over dybden i dem? Ordene stammer fra den romerske offiseren i evangeliene, som nærmet seg Jesus med en bønn om helbredelse for en ung gutt, som enten er hans sønn eller en tjener. Vi kan lese historien både hos Lukas[1] og hos Matteus[2]

Selv om offiseren var en mann med stor autoritet, fattet han at Jesu ord alene hadde makt til å helbrede, uten at Jesus fysisk trengte å være til stede. Tilliten til Jesus var total; «Si bare et ord …» – si bare noe, ja, si hva som helst, så vil gutten min bli frisk.

Også vi skal helbredes, heles, vi må ha tro, vi må ha tillit til at Gud strekker ut hånden og holder oss fast.

I Ibsens store versedrama «Peer Gynt» møter vi også Peer og Solveig i stykkets sluttscene, hvor Peer spør; «Hvor var jeg som den hele, den sanne? Hvor var jeg med Guds stempel på min panne?» Solveig svarer: «I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet». Solveigs kjærlighet, og gjennom den Guds ord, kan løfte Peer ut av sitt ego, sin narsissisme, og lede ham til frihet og frelse. 

Kjærlighet og omsorg er nøkkelen, – i fastetiden er det selve fortegnet for hvordan vi skal leve. Vi skal vende blikket både innover, mot oss selv og utover, mot vår neste. Kirkefader Astérios, biskop av Amáseia. Skriver vakkert om dette i en av sine botsprekener

«Om dere vil være Gud lik, dere som er skapt i hans bilde, da etterlign deres forbilde.  Dere bærer kristennavnet, det navn som betegner kjærlighet til menneskene.  Vær da Kristus like i kjærlighet»[3].

Kjærligheten er nøkkelen, kjærligheten kan låse opp de mest kompliserte sinn og vanskelige og besværlige medmenneskelige relasjoner – om vi bare har tillit – «Si bare et ord …». 

Det er en påminnelse om alltid å hvile i tilliten til Gud, selv når vi står overfor utfordringer og sykdom. – «Si bare et ord …» – si bare noe, si hva som helst, så skal vi helbredes, heles.  Hvor ofte prøver vi ikke å løse alt selv, med vår egen styrke og begrensede forståelse? Denne teksten kaller oss til å legge all vår uro og vår smerte i Herrens hender og stole på at hans ord har makt til å gjøre det umulige mulig. «Si bare et ord …»

Når vi kjenner oss matte og maktesløse, skal vi huske disse ordene som en bønn i vårt indre: «Si bare et ord, så blir min sjel helbredet.» Det er et rop fra et hjerte som søker Guds nærvær og en invitasjon til å la troen få rom, også når vi ikke ser utfallet. Tro, det er nettopp å hvile i at Gud kan gjøre mer enn vi forstår, selv når vi ikke ser veien fremover.

Måtte vi ha den samme ydmykheten og troen som den romerske offiseren, og våge å overgi våre bekymringer til Ham som har makt til å helbrede både kropp og sjel – bare ved å si et ord.

[1] Luk 7, 6b

[2] Matt 8, 8

[3] biskop på slutten av 300-tallet og begynnelsen av 400-tallet.  Amàseia var metropolitansete for provinsen Pontos, med en biskoppelig suksesjon tilbake til det 2.  årh.  Minst 16 av Astérios’ prekener er bevart.