Jesu grav i Gravkirken: Hva vet vi i dag?

Jesu grav i Gravkirken i Jerusalem har vært et pilegrimsmål i århundrer. Men kan vi virkelig vite at dette er stedet hvor han ble gravlagt? Med nye arkeologiske funn og historiske vitnesbyrd gir ekspertene oss i dag et klarere svar enn noen gang.

Av Magdalena Wolinska-Riedi, 21. april 2025

Påsken er høydepunktet i det liturgiske år, og vi trekkes mot Jesu gravsted i Gravkirken i Jerusalem, der frelsen fant sted.

Men hvordan vet vi at dette virkelig er Jesu gravsted, og er gravsteinen virkelig den samme som kroppen hans en gang lå på?

Vår Vatikan-korrespondent Magdalena Wolinska-Riedi snakket med pater Narcyz Klimas, en fransiskanerpater som deltok i utgravningene i 2016, der man avdekket oppsiktsvekkende funn.

Hvordan er det mulig for oss i dag, etter to tusen år, å slå fast det nøyaktige stedet for Jesu grav?

Flere eksempler bekrefter at dette virkelig var stedet. I kapellet bak kapellet til den hellige Helena, som forvaltes av armenerne, finnes kapellet til St. Gregor (Kirkor på armensk). Bak alteret, i fundamentet til dette kapellet, finnes en stein hvor det er risset inn en liten båt med mast. På båten står det på latin «Domine Ivimus», som betyr «Herre, vi kommer». Dette er typisk for tegn etter pilegrimer som besøkte Det hellige land.

I tillegg har vi muntlige overleveringer som peker på dette stedet. Folk som levde der, husket apostlene og formidlet historien muntlig fra generasjon til generasjon.

Hvordan var det å være med på utgravningene, og er dette virkelig den steinen Jesus var lagt på?

Den 26. oktober 2016 stod vi foran den forseglede graven sammen med representanter fra de tre ritene som ivaretar Den hellige grav: ortodokse, armenere og oss katolikker. Vi ventet på at gravsteinen skulle fjernes.

Spenningen var enorm, fordi vi visste at steinen sist var fjernet i 1555.

Les også:
2000 år gammel hage funnet ved Jesu gravsted i Jerusalem

Det var en ubeskrivelig opplevelse. Vi ventet lenge mens gravsteinen sakte ble tatt til side. Jeg prøvde først å ikke se på, men da jeg omsider stod rett foran inngangen til Kristi grav, så jeg i øyekroken at det ikke var noen stein der, og jeg utbrøt: «Det finnes ingen stein!»

Det var bare grus og støv, og vi kunne ikke se steinen! Vi ble veldig lei oss, men neste morgen arbeidet jeg i arkivet da en medbror plutselig kom løpende inn og ropte fra inngangen: «Steinen er der, løp til graven!»

Vi løp akkurat som Peter og Johannes gjorde på oppstandelsens morgen, vi bokstavelig talt stormet inn i graven. Den greske munken som voktet stedet tok smilende imot oss og sa: «Kom inn, steinen er her.» Da vi gikk inn, så vi steinen – en gråhvit, svært hard kalkstein, typisk for Jerusalem på Jesu tid.

Steinen hadde mange hull som pilegrimer i de første århundrene hadde laget da de hugget ut biter for å ta med som relikvier. På stedet hvor Jesu hode hadde hvilt, var det hugget en liten kanal for å drenere kroppsvæsker fra den avdøde, slik at kroppen skulle holde seg lengst mulig.

I Jesu tilfelle var dette naturligvis ikke nødvendig, siden han stod opp fra de døde på den tredje dagen, men dette bekrefter at graven var laget etter jødiske gravskikker, noe som ytterligere bekrefter stedets autentisitet.

Kan du fortelle hvordan det skjedde at deres orden, fransiskanerne, etablerte seg på dette unike stedet i Det hellige land for over 800 år siden, og hvordan dere fortsatt tjenestegjør der i dag?

Etter det første kapitlet i Assisi i 1217 sendte den hellige Frans sine brødre ut i hele verden. Flere av dem nådde Akko i Palestina, dagens Hellige land, hvor de grunnla det første klosteret. Senere kom den hellige Frans selv dit i 1219.

I 1342 overdro pave Clemens VI gjennom en pavelig bulle ansvaret for de hellige stedene til fransiskanerne, kjent som Kustodiet i Det hellige land. Siden den gang har vi hatt mandat fra paven til å ivareta disse hellige stedene.

Gravkirken i Jerusalem, Fødselskirken i Betlehem og Jomfru Marias grav i Getsemane ved Olivenhagen i Kedrondalen: Dette er de tre stedene vi deler ansvar for med andre kristne riter, mens øvrige helligdommer er direkte under vår omsorg. Vi er representanter for Vatikanet og ivaretar disse stedene på deres vegne; det er Vatikanet som eier dem.