Hvordan grådighet truer kristne i Midtøsten

KOMMENTAR: Maktpolitikken fra de rike og tallrike mot de få og maktesløse spiller en avgjørende rolle.

Av Alberto M. Fernandez

Blant pave Leo XIVs aller første uttalelser var uttrykk for bekymring rundt situasjonen for Østens kristne. Mindre enn en uke etter at han ble valgt til pave, talte han ved jubileet for de orientalske kirkene om «avgrunnen av vold» som truer de kristnes eksistens i disse eldgamle trosområdene, «fra Det hellige land til Ukraina, fra Libanon til Syria, fra Midtøsten til Tigray og Kaukasus».

Terrorisme, religiøst hat og vold er utvilsomt brutale realiteter for kristne i Østen, men andre presserende trusler kan være enda mer snikende.

Paven snakket om behovet for at kristne i Midtøsten «holder ut og forblir i sine hjemland, og motstår fristelsen til å forlate dem». Dette er ikke en hypotetisk eller fremtidig risiko, men en daglig realitet for Gazas hardt prøvede katolikker og ortodokse kristne – levende, skadde og sårede – som forsøker å bli værende i et bylandskap der det meste de ser rundt seg er redusert til ruiner.

Til tross for retorikken under Gaza-krigen er det usannsynlig at kristne var direkte mål, men akkurat som muslimer og jøder har også de betalt en høy pris.

Forfølgelse og martyrdød dominerer ofte overskriftene, men selv om disse fenomenene er reelle, finnes det en annen trussel som er langt vanligere og mer omfattende. Denne trusselen handler mindre om religiøst hat og mer om grådighet – maktpolitikken der de rike og tallrike går løs på de stadig færre og maktesløse.

Fra Egypt til Irak angripes kristnes eiendommer. Det handler ikke om noe personlig, men kun om forretninger.

Den 29. mai rapporterte greske aviser bredt at den egyptiske regjeringen hadde beslaglagt det gresk-ortodokse St. Katarina-klosteret på Sinai-fjellet og erklært det som statlig eiendom. Mens nettkommentatorer raskt tolket dette som muslimsk og antikristen handling med nedstengning av klosteret, var virkeligheten langt mer jordnær. Dette dreide seg mer om eiendom enn forfølgelse, mer om ekspropriasjon enn religiøst hat, og involverte en ti år lang juridisk strid igangsatt av lokale myndigheter.

Egyptiske myndigheter, ivrige etter inntekter, ser på St. Katarina-klosteret som en potensiell inntektskilde gjennom religiøs og kulturell turisme, som vil kunne supplere Sinais attraktive strender. Faren for munkene synes mer å være at de blir kommersialisert og gjort til en turistattraksjon snarere enn utvist. Klosteret, grunnlagt av keiser Justinian den store og tidligere oppbevaringssted for den berømte Codex Sinaiticus – et av verdens eldste og mest komplette bibelmanuskripter – skal nå inngå som en del av en større turistplan. Dermed virker det hellige fjellet mer utsatt for utbyggingsinteresser enn for jihadistiske trusler.

I gamlebyen i Jerusalem står det historiske armenske kvarteret overfor en trussel som skyldes en tvilsom avtale med det armenerne oppfatter som hensynsløse eiendomsutviklere. Disse hevder å ha en gyldig 98-års leieavtale for 25 prosent av kvarteret. Som i Sinai er det åpenbart at hensikten mer handler om profitt og grådighet enn religiøst hat. Likevel opplever kristne med rette et økende press fra sterkere krefter som ønsker å utnytte det lille som fortsatt er igjen i deres hender.

Kristne befolkninger reduseres kontinuerlig over hele regionen, men de besitter fremdeles land, ofte ubebygget, som kombinert med deres svake politiske innflytelse gjør dem til attraktive mål. Verken Egypt eller Israel kan sies å være spesifikt anti-kristne stater, men begge har et betydelig antall hensynsløse forretningsinteresser.

Mye kristen eiendom i Midtøsten er waqf-land – religiøse legater som i prinsippet er beskyttet mot beslaglegging. Ifølge islamsk lovgivning, som waqf bygger på, kan slikt land verken selges eller overføres, men skal brukes av det religiøse fellesskapet.

Slikt land brukt til kommersielle formål eller utleie skal generere inntekter til den lokale kirken eller moskeen. Men selvfølgelig avhenger beskyttelsen av disse eiendommene i stor grad av advokater, dommere og myndighetenes vilje til å forsvare privat eiendom som tilhører religiøse minoriteter. I Syria etter Assad har noen av konfliktene mellom kristne og muslimer tidlig i 2025 handlet nettopp om eiendomsrettigheter.

Ikke alle nyheter om beslaglegging av kristne eiendommer har vært negative de siste årene. I Tyrkias historiske Tur Abdin-region vant det syrisk-ortodokse Mor Gabriel-klosteret, grunnlagt på 300-tallet, tilbake sin eiendom i 2014 etter mange år med uro, rettssaker, lokale konflikter og stor internasjonal oppmerksomhet. Avgjørelsen ble omtalt som «den største tilbakeføringen av kirkelig eiendom noensinne i Tyrkia». Dommen var en del av Tyrkias demokratiseringsprosess under ledelse av daværende statsminister, nå president, Recep Tayyip Erdoğan.

Mens Tyrkia var et sjeldent lyspunkt, fortsetter beslagleggingen av kristne eiendommer i Irak å skape bekymring. Kristne som har blitt fordrevet eller har flyktet fra landet, har opplevd at eiendommene deres blir overtatt av politiske partier, militser og personer med sterke politiske forbindelser. Dokumenter blir forfalsket, skjøter manipulert, og selv waqf-land har vært utsatt. Dette dreier seg ikke om direkte religiøs forfølgelse, men snarere om de sterke som utnytter de svake.

En tjenestemann i det irakiske justisdepartementet uttalte til avisen Al-Arabi al-Jadeed i februar 2025 at «saken fortsatt er komplisert, og departementet gjør alt det kan for å sikre tilbakeføring av kristne eiendommer gjennom strenge tiltak».

Fattige kristne i Midtøsten, frarøvet sin arv og fanget i årelange og smertefulle juridiske prosesser mot mektige motparter, vil naturligvis være langt mindre tilbøyelige til å bli værende i sine eldgamle hjemland, og langt mindre villige til å slå rot når selve landet blir tatt fra dem.

Samtidig som vi holder fokus på den svært reelle og ofte voldelige forfølgelsen av kristne i Østen, må vi ikke overse den gradvise og ofte stilltiende fratakelsen av deres rettigheter som fullverdige borgere – retten til sikkerhet for seg selv, sin tro og sine eiendommer.