Kort forklart

Biskop Erik Varden: Europa trenger trosfornyelse

• Kristen tro i krise – Biskop Erik Varden advarer mot Europas åndelige passivitet i en usikker tid.
• Geopolitisk uro – Han peker på krig, opprustning og migrasjon som utfordringer kirken må møte.
• Aktiv kristen respons – Kristne må ikke la sekulære krefter definere troens rolle i samfunnet.
• Hva forsvarer vi? – Europa trenger en klar visjon for framtiden basert på tro, håp og solidaritet.

Biskop Erik Varden: Europas krise krever trosfornyelse

Av Pål Johannes Nes, 10. mars 2025

I sin åpningstale under vårsesjonen til den nordiske bispekonferansen understreket biskop Erik Varden nødvendigheten av å fornye troen i Europa, midt i en tid preget av raske geopolitiske endringer, økende opprustning og komplekse samfunnsutfordringer.

Med referanse til den nylige jubileumsvalfarten til Roma fremhevet Varden takknemlig møtet med pave Frans og understreket spesielt pavens  nærvær, til tross for tydelige tegn på sykdom kort tid før han ble innlagt på sykehus. Han delte også en dypt personlig opplevelse fra et tidlig morgenbesøk i basilikaen San Paolo fuori le Mura, hvor han ble dypt beveget av basilikaens skjønnhet, som var badet i morgenlyset. Rundt apostelen Paulus’ grav samlet norske pilegrimer seg i stillhet, noe som for Varden symboliserte kristendommens tidløse kjerne: troen som ikke bygger på beundring eller trygghet, men på Kristi livgivende nærvær.

Varden trakk historiske paralleller ved å vise til pave Leo den store, som på 400-tallet – under konsilet i Kalkedon – snakket om apostelen Paulus’ lenker. Selv om tiden var preget av blomstrende monastisk liv, livlig teologisk debatt og økende institusjonell innflytelse, minnet Leo de troende på at kirkens virkelige styrke ligger i apostlenes troskap «usque ad mortem» (helt til døden), noe lenkene symboliserte.

«Det vesentlige for en kristen er ikke å bli beundret eller være trygg,» understreket Varden og siterte apostelen Paulus’ ord til galaterne, skrevet femten år etter Kristi oppstandelse: «Ikke lenger jeg, men Kristus lever i meg.»

Varden tok også opp samtidens utfordringer og siterte pave Frans’ beskrivelse av vår tid som en «epokal endring», kjennetegnet av nye geopolitiske allianser, økte militære spenninger og komplekse migrasjonsspørsmål. Han nevnte spesifikt den pågående krigen i Europa og en nylig teologisk referanse fra USAs visepresident angående migrasjonspolitikk. Varden advarte kristne mot ukritisk bruk av teologiske konsepter i politiske sammenhenger, som for eksempel Augustins «ordo amoris» (kjærlighetens orden).

Han advarte også mot faren for at kristent språk og fortellinger kan bli forvrengt eller misbrukt dersom kristne overlater definisjonsmakten til sekulær retorikk. Varden oppfordret derfor kristne til ikke å være passive eller internt fokuserte, men heller aktivt og ansvarlig uttrykke sin tro i det offentlige rom.

Varden erkjente at kirken i Europa for ofte har stått på sidelinjen, presset opp mot veggen og primært opptatt med å svare på anklager om mangler og svik. Slike forsvarsreaksjoner er utilstrekkelige, hevdet han, og viste til Europas nyvunne interesse for militær opprustning. Han nevnte også visepresidentens retoriske spørsmål nylig stilt i München: Europa må oppruste, men «hva er det egentlig dere forsvarer?» Dette understreker, ifølge Varden, behovet for en klarere formulert visjon utover angstbaserte reaksjoner.

«Ingen samfunn, verken sekulært eller religiøst, kan overleve bare på forsvarstiltak,» sa Varden. «Vi må tydelig definere hva vi forsvarer: storsinn, glede, kreativitet, medmenneskelighet og et oppriktig ønske om å leve godt sammen.»

Med en oppfordring til modig kristent engasjement, til tross for den nordiske bispekonferansens begrensede ressurser, avsluttet Varden: «Om epoken foran oss blir bedre eller verre, gudfiendtlig eller gudstjenende, avhenger i stor grad av hva vi gjør nå.» Han understreket kirkens ansvar for å tilby moralsk klarhet, håp og solidaritet i arbeidet med å forme Europas fremtid.