Pave Leo XIV reflekterer over den barmhjertige samaritan og hilser norske pilegrimer velkommen

Pave Leo XIV holdt i dag sin andre generalaudiens på Petersplassen siden innsettelsen. I sin katekese fortsatte Den hellige far refleksjonene rundt jubelårets tema «Kristus vårt håp», med særlig fokus på lignelsen om den barmhjertige samaritan. Paven understreket at Jesu lignelser hjelper oss med å skifte perspektiv, og at medfølelse og barmhjertighet er sentrale verdier for å leve et autentisk kristent liv. Han fremhevet også at Jesus selv er den sanne barmhjertige samaritan som møter oss i vår egen sårbarhet og gjenoppretter vårt håp.

Den hellige far hilste til pilegrimer fra Norge og ønsket dem velkommen til dagens audiens.

Nedenfor følger hele teksten fra generalaudiensen:

Pave Leo XIV, Generalaudiens, Petersplassen, 28. mai 2025

Syklus for katekese – Jubelåret 2025. Jesus Kristus, vårt håp. II. Jesu liv. Lignelsene 7. «Jesus Kristus vårt håp. Samaritanen. Da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham» (Luk 10,33b)

Kjære brødre og søstre,

Vi fortsetter vår meditasjon over noen av evangelienes lignelser, som gir oss en anledning til å skifte perspektiv og åpne oss for håpet. Mangelen på håp skyldes iblant at vi fikserer oss på en fastlåst og snever måte å se tingene på, og lignelsene hjelper oss til å betrakte dem fra en annen synsvinkel.

I dag vil jeg snakke med dere om en lovkyndig, en ekspert som likevel trenger å endre perspektivet sitt, fordi han er opptatt av seg selv og ikke legger merke til andre (jf. Luk 10,25-37). Han spør nemlig Jesus om hvordan man «arver» evig liv, og bruker et uttrykk som antyder at han ser på det som en utvetydig rettighet. Men bak dette spørsmålet skjuler det seg kanskje nettopp et behov for oppmerksomhet: Det eneste ordet han ber Jesus forklare, er begrepet «neste», som bokstavelig betyr den som er nær.

Jesus forteller derfor en lignelse som er en vei til å omforme dette spørsmålet, til å gå fra «hvem elsker meg?» til «hvem har jeg elsket?» Det første er et umodent spørsmål, det andre er spørsmålet til et voksent menneske som har forstått meningen med sitt liv. Det første spørsmålet stiller vi når vi sitter i et hjørne og venter, det andre er det som driver oss til å legge ut på veien.

Lignelsen Jesus forteller utspiller seg nettopp på en vei, og det er en krevende og vanskelig vei, slik som livet selv. Det er veien som blir vandret av en mann som går ned fra Jerusalem, byen på fjellet, til Jeriko, byen under havnivå. Allerede her ligger det et bilde som varsler hva som kan skje: mannen blir angrepet, slått, ranet og etterlatt døden nær. Dette er erfaringen vi gjør når situasjoner og mennesker, noen ganger også dem vi har stolt på, tar alt fra oss og etterlater oss midt på veien.

Men livet består av møter, og i disse møtene fremstår vi som den vi virkelig er. Vi finner oss selv ansikt til ansikt med andre, deres skjørhet og svakhet, og vi må bestemme oss for hva vi skal gjøre: ta oss av dem eller late som om ingenting er galt. En prest og en levitt kommer ned samme vei. Disse er mennesker som utfører tjeneste i tempelet i Jerusalem og lever i det hellige rom. Men religiøs praksis fører ikke automatisk til medfølelse. Faktisk er medfølelse fremfor alt en sak som gjelder vår menneskelighet! Før vi er troende, er vi kalt til å være mennesker.

Vi kan tenke oss at denne presten og levitten, etter å ha oppholdt seg lenge i Jerusalem, har det travelt med å komme hjem. Nettopp hastverk, som er så fremtredende i våre liv, hindrer oss svært ofte i å føle medfølelse. De som tenker at deres egen reise må ha prioritet, er ikke villige til å stoppe for en annen.

Men så kommer det noen som faktisk klarer å stoppe opp: en samaritan, altså en person som tilhører et foraktet folk (jf. 2 Kong 17). I hans tilfelle presiserer ikke teksten retningen, men sier bare at han var på reise. Religiøsiteten kommer ikke inn i bildet. Denne samaritanen stopper ganske enkelt fordi han er et menneske som møter et annet menneske som trenger hjelp.

Medfølelse uttrykker seg gjennom praktiske handlinger. Evangelisten Lukas beskriver nøye hva samaritanen gjør, han som vi kaller «barmhjertig», men som i teksten ganske enkelt er en vanlig mann: Samaritanen nærmer seg, fordi dersom man ønsker å hjelpe noen, kan man ikke holde avstand; man må involvere seg, bli skitten og risikere å bli uren. Han forbinder sårene etter å ha renset dem med olje og vin; han løfter mannen opp på sitt eget dyr og tar byrden på seg, fordi den som virkelig hjelper, er villig til å kjenne tyngden av den andres smerte. Han tar ham med til et herberge hvor han bruker penger, «to denarer», omtrent to dagslønner, og forplikter seg til å komme tilbake og eventuelt betale mer, fordi den andre ikke er en pakke som skal leveres, men en person som trenger omsorg.

Kjære brødre og søstre, når vil også vi klare å avbryte vår egen reise og vise medfølelse? Når vi forstår at den sårede mannen langs veien representerer hver og en av oss. Minnet om alle gangene Jesus har stoppet opp for å ta seg av oss, vil gjøre oss mer i stand til medfølelse.

La oss derfor be om at vi kan vokse i menneskelighet, slik at våre relasjoner blir mer ekte og rike på medfølelse. La oss be Jesu Hjerte om nåden til stadig mer å ha samme sinnelag som Ham.

Appell

I disse dager går mine tanker ofte til det ukrainske folket, som igjen er rammet av alvorlige angrep mot sivile og infrastruktur. Jeg uttrykker min nærhet og mine bønner til alle ofre, særlig barn og familier.

Jeg gjentar med styrke min appell om å stanse krigen og støtte alle initiativer for dialog og fred. Jeg ber alle om å slutte seg til bønn for fred i Ukraina og alle steder der det finnes lidelse på grunn av krig.

Fra Gaza-stripen stiger ropet stadig sterkere til himmelen fra mødre og fedre som holder sine døde barn i armene, og som stadig må flytte rundt for å finne litt mat og tryggere tilfluktssteder unna bombene.

Jeg gjentar min appell til lederne: inngå våpenhvile, løslat alle gisler, og respekter humanitærretten fullt ut. Maria, Fredens Dronning, be for oss.

Spesiell hilsen:

Jeg er glad for å kunne ønske engelsktalende pilegrimer og besøkende som deltar ved dagens audiens velkommen, særlig dem fra England, Skottland, Norge, Ghana, Kenya, Australia, Kina, Hongkong, India, Indonesia, Myanmar, Filippinene, Sør-Korea, Taiwan, Vietnam, Canada og USA. Når vi nå forbereder oss til å feire Herrens himmelfart, ber jeg om at hver enkelt av dere og deres familier må få erfare en fornyelse av håp og glede. Gud velsigne dere alle!

Sammendrag av Den hellige fars ord:

Kjære brødre og søstre: I vår pågående katekese om jubelårets tema «Kristus vårt håp» vender vi oss til en ny lignelse: den barmhjertige samaritan. Gjennom denne fortellingen lærer Jesus oss at evig liv finnes ved å vise barmhjertighet. Som presten og levitten som gikk forbi på den andre siden, mislykkes også vi iblant i å være en sann neste for dem rundt oss, fordi vi blir fanget av våre egne interesser og hverdagens travelhet. Den barmhjertige samaritan overrasker oss med sin medfølelse, og hans eksempel på gavmildhet utfordrer oss til å legge fra oss vår egoisme. Vi kan også kjenne oss igjen i mannen som falt i røveres hender, for vi har alle opplevd livets vanskeligheter og den smerten synden fører med seg. I vår sårbarhet oppdager vi at Kristus selv er den barmhjertige samaritan som leger våre sår og gjenoppretter vårt håp. La oss derfor vende oss til Jesu hellige hjerte, modellen for ekte menneskelighet, og be Ham gjøre våre hjerter stadig mer lik Hans.