Audiens for det diplomatiske korps akkreditert ved Den hellige stol

Pave Leo XIV talte for første gang til det diplomatiske korps ved Den hellige stol og løftet frem tre sentrale prinsipper for fredelig sameksistens: fred, rettferdighet og sannhet. Han understreket samtidig familiens rolle som samfunnets kjerne, og utfordret verdensledere til å prioritere menneskets verdighet og dialog fremfor konflikt.

Av EWTN Norge, 17. mai 2025

Pave Leo XIV understreket fredag at veien til fredelige samfunn går gjennom å styrke familien «basert på den stabile foreningen mellom mann og kvinne». Dette var et av hovedpunktene i pavens første tale til det diplomatiske korps akkreditert ved Den hellige stol.

I audiensen med over 100 ambassadører i Vatikanets Clementina-sal fremhevet Den hellige far at globale ulikheter og dyptgående splittelser mellom «kontinenter, land og innenfor enkeltstående samfunn» må løses der hvor alt begynner – nemlig i hjemmet.

Audiens for det diplomatiske korps akkreditert ved Den hellige stol
Tale av Den hellige far Leo XIV

Clementina-salen Fredag 16. mai 2025

Eminense, Eksellenser, Mine damer og herrer,
Fred være med dere!

Jeg vil takke Hans Eksellense George Poulides, ambassadør for Republikken Kypros og dekan for det diplomatiske korps, for de hjertelige ordene han rettet til meg på vegne av dere alle, og for hans utrettelige arbeid preget av den energi, dedikasjon og vennlighet som kjennetegner ham. Disse egenskapene har gjort at han nyter stor respekt blant alle mine forgjengere som han har møtt i løpet av sine år ved Den hellige stol, og spesielt hos avdøde pave Frans.

Jeg ønsker også å uttrykke min takknemlighet for de mange lykkeønskningene som fulgte mitt valg, samt kondolansebudskapene etter pave Frans’ bortgang. Flere av disse budskapene kom også fra land som Den hellige stol ikke har diplomatiske forbindelser med. Dette er et betydningsfullt tegn på respekt som gir håp om en fordypning av gjensidige relasjoner.

I vår dialog ønsker jeg at vi alltid skal bevare følelsen av å være en familie. Det diplomatiske fellesskapet representerer nemlig hele menneskehetens familie, en familie som deler gleder og sorger i livet og de menneskelige og åndelige verdiene som gir retning og mening. Den pavelige diplomatiske virksomhet er et uttrykk for Kirkens katolisitet. I sitt diplomatiske arbeid er Den hellige stol drevet av en pastoral iver som ikke søker privilegier, men snarere ønsker å styrke sitt evangeliske oppdrag i menneskehetens tjeneste. Den bekjemper enhver form for likegyldighet og taler kontinuerlig til samvittighetene, slik min ærverdige forgjenger utrettelig gjorde, alltid oppmerksom på ropet fra de fattige, nødlidende og marginaliserte, samt på de utfordringer som kjennetegner vår tid, fra vern av skaperverket til kunstig intelligens.

Ved siden av å være et konkret uttrykk for deres respektive lands oppmerksomhet rettet mot Den apostoliske stol, er deres nærvær her i dag en gave for meg. Dette gir meg anledning til å fornye Kirkens – og min egen – ambisjon om å nå ut og omfavne alle mennesker og folkeslag på denne jord, som lengter etter og trenger sannhet, rettferdighet og fred. På en måte er min egen livserfaring, som har utspilt seg i Nord-Amerika, Sør-Amerika og Europa, et uttrykk for dette ønsket om å overskride grenser og møte forskjellige folk og kulturer.

Gjennom Statssekretariatets konstante og tålmodige arbeid ønsker jeg å styrke forståelsen og dialogen med dere og deres land. Mange av disse landene har jeg allerede hatt gleden av å besøke i mitt liv, særlig i min tid som generalprior for augustinerordenen. Jeg stoler på at Guds forsyn vil gi meg flere anledninger til å bli bedre kjent med virkelighetene dere kommer fra, slik at jeg kan gripe de mulighetene som vil oppstå til å styrke mange av våre brødre og søstre i troen verden over og bygge nye broer med alle mennesker av god vilje.

I vår dialog vil jeg gjerne at vi holder fast ved tre nøkkelord som utgjør bærebjelkene i Kirkens misjonsarbeid og Den hellige stols diplomatiske innsats.

Det første ordet er fred. Altfor ofte betrakter vi dette som et «negativt» ord, altså som et rent fravær av krig og konflikt. Motsetninger er en naturlig del av menneskelivet og følger oss stadig, ofte slik at vi lever i en vedvarende «konflikttilstand» – hjemme, på arbeidsplassen og i samfunnet. Freden synes derfor å være en enkel våpenhvile, et kort hvileskjær mellom stridigheter, siden spenninger alltid er til stede, som glør under asken, klare til å flamme opp når som helst.

Fra et kristent perspektiv – og også fra perspektivet til andre religiøse tradisjoner – er freden først og fremst en gave. Den er Kristi første gave: «Min fred gir jeg dere» (Joh 14,27). Men denne gaven er aktiv og krevende; den involverer og utfordrer hver enkelt av oss, uavhengig av kulturell bakgrunn og religiøs tilhørighet, og krever først og fremst selvransakelse og indre arbeid. Fred bygges i hjertet og utgår fra hjertet – gjennom å fjerne stolthet og hevnlyst og ved å velge våre ord med varsomhet. For også ord kan såre og til og med drepe, ikke bare våpen.

I denne sammenhengen mener jeg at religionene og den interreligiøse dialogen kan gi et avgjørende bidrag til å fremme fredelige forhold. Dette krever naturligvis full respekt for religionsfriheten i ethvert land, siden religiøs erfaring er en grunnleggende dimensjon ved mennesket. Uten denne blir det vanskelig, om ikke umulig, å gjennomføre den hjerterenselsen som er nødvendig for å bygge fredelige relasjoner.

Dette arbeidet, som vi alle er kalt til å delta i, kan bidra til å fjerne røttene til alle konflikter og enhver destruktiv erobringstrang. Det krever også en oppriktig vilje til dialog, preget av ønske om å møtes heller enn å støte sammen. I dette perspektivet er det nødvendig å gi ny kraft til det multilaterale diplomatiet og til de internasjonale institusjonene som først og fremst ble opprettet og utformet for å løse konflikter i det internasjonale samfunnet. Naturligvis trengs det også en vilje til å stanse produksjonen av våpen og redskaper for ødeleggelse. Som pave Frans minnet oss på i sitt siste Urbi et Orbi-budskap: «Ingen fred er mulig uten ekte nedrustning, og behovet hvert folk har for å sørge for sitt eget forsvar må ikke bli til et kappløp om gjenopprustning.» [1]

Det andre ordet er rettferdighet. Å arbeide for fred innebærer nødvendigvis å handle rettferdig. Som jeg allerede har nevnt, valgte jeg mitt navn først og fremst med tanke på Leo XIII, paven bak den første store sosialencyklikaen, Rerum Novarum. I denne tiden preget av epokegjørende endringer, må Den hellige stol heve sin stemme overfor de mange ubalanser og urettferdigheter som fører til uverdige arbeidsvilkår og stadig mer fragmenterte og konfliktfylte samfunn. Det er avgjørende å gjøre alt for å redusere de globale ulikhetene – mellom overflod og nød – som skaper dype kløfter mellom kontinenter, land og til og med innenfor de enkelte samfunn.

Det er regjeringers og lederes ansvar å arbeide for å bygge harmoniske og fredelige samfunn. Dette kan først og fremst oppnås gjennom investering i familien, basert på den stabile foreningen mellom mann og kvinne – «et lite, men ekte samfunn som går forut for ethvert sivilt samfunn» [2]. Ingen kan dessuten fritas fra plikten til å legge til rette for omgivelser der enhver persons verdighet respekteres, spesielt de svakeste og mest sårbare, fra det ufødte barnet til de eldre, fra den syke til den arbeidsløse, uavhengig av om de er statsborgere eller innvandrere.

Min egen historie er historien til en borger som er etterkommer av innvandrere, og som selv har emigrert. Hver og en av oss kan gjennom livet oppleve å være frisk eller syk, sysselsatt eller arbeidsledig, i eget land eller på fremmed jord, men vår verdighet forblir alltid den samme: verdigheten til et menneske ønsket og elsket av Gud.

Det tredje ordet er sannhet. Ekte fredelige relasjoner, også innenfor det internasjonale samfunnet, kan ikke bygges uten sannhet. Når ord får tvetydig og uklart innhold, og den virtuelle verden, med sin endrede virkelighetsoppfatning, får et ukontrollert overtak, blir det vanskelig å etablere autentiske forhold. Da mangler nemlig de objektive og virkelige forutsetningene for kommunikasjon.

På sin side kan Kirken aldri la være å forkynne sannheten om mennesket og verden, og benytter når det er nødvendig et tydelig språk, selv om dette noen ganger kan skape en viss innledende motstand eller misforståelse. Sannheten er imidlertid aldri adskilt fra kjærligheten, som alltid springer ut av omsorgen for hvert enkelt menneskes liv og velferd. Fra et kristent perspektiv handler sannheten heller ikke om å fastholde abstrakte og kroppsløse prinsipper, men om møtet med personen Kristus selv, som lever midt iblant de troende. Sannheten skaper derfor ikke avstand, men gjør det mulig å møte vår tids utfordringer med større besluttsomhet, enten det gjelder migrasjon, etisk bruk av kunstig intelligens eller vern av vår elskede jord. Dette er utfordringer som krever innsats og samarbeid fra alle, siden ingen kan håndtere dem alene.

Kjære ambassadører,

Mitt pontifikat begynner midt i et jubelår, spesielt viet til håp. Dette er en tid for omvendelse og fornyelse, og fremfor alt en anledning til å legge konfliktene bak oss og ta fatt på en ny vei. Vi kan arbeide sammen, ut fra egen bakgrunn og ansvar, med håp om å bygge en verden der alle kan realisere sin menneskelighet i sannhet, rettferdighet og fred. Mitt håp er at dette vil skje overalt, og særlig i de områdene som lider mest, som Ukraina og Det hellige land.

Jeg takker dere for alt arbeidet dere gjør for å bygge broer mellom deres land og Den hellige stol, og jeg gir av hjertet min velsignelse til dere, deres familier og deres folk. Takk! Takk for alt arbeidet dere gjør!