Pave Leo XIVs innsettelse i Lateranbasilikaen

Pave Leo XIVs innsettelse i Lateranbasilikaen løftet frem Kirkens rolle som mor og leder i troen, med fokus på bønn, fellesskap og åndelig fornyelse.

Alt om pave Leo XIV finner du her.

Her følger preken:

Jeg hilser hjertelig kardinalene som er til stede, spesielt kardinalvikaren, hjelpebiskopene, alle biskoper og prester – sogneprestene, kapellanene og alle dere som på forskjellig vis bidrar til den pastorale omsorgen for våre fellesskap. Min hilsen går også til diakonene, ordensfolkene, de sivile myndighetene og alle dere, kjære troende legfolk.

Kirken i Roma er arvtaker til en storslagen historie, grunnlagt på apostlene Peter og Paulus’ vitnesbyrd og på talløse martyrer. Den har en unik oppgave, noe som tydelig kommer til uttrykk i inskripsjonen på fasaden av denne katedralen: å være Omnium Ecclesiarum Mater – mor for alle kirker.

Pave Frans har ofte oppfordret oss til å reflektere over Kirkens moderlige dimensjon (jf. Evangelii Gaudium, 46–49, 139–141; katekese, 13. januar 2016), og hennes grunnleggende kjennetegn som ømhet, selvoppofrelse og evnen til å lytte. Disse egenskapene gjør Kirken i stand til ikke bare å hjelpe andre, men ofte også til å forutse deres behov og forventninger før disse blir uttrykt. Vi ønsker at disse kvalitetene i stadig større grad skal prege Guds folk overalt, også her i vår store bispedømmefamilie: hos de troende, hos prestene og hyrdene, og fremfor alt hos meg selv. Dagens lesninger kan hjelpe oss til å fordype oss i disse kvalitetene.

Særlig Apostlenes gjerninger (jf. Apg 15,1–2, 22–29) viser oss hvordan den første kristne menigheten møtte utfordringen med å åpne evangeliet for den hedenske verden. Dette var ikke en enkel oppgave, men krevde stor tålmodighet og gjensidig lytting. Slik var det også i menigheten i Antiokia, der brødrene gjennom dialog – og også uenighet – fant en felles løsning. Paulus og Barnabas dro deretter opp til Jerusalem. De ville ikke avgjøre spørsmålet alene, men ønsket å være i fellesskap med Moderkirken, og gikk derfor dit med ydmykhet.

I Jerusalem fant de Peter og apostlene, som var villige til å lytte til dem. Dermed startet en dialog som til slutt førte til en riktig avgjørelse. Apostlene så utfordringene de nye troende møtte, og ble enige om ikke å pålegge dem unødvendige byrder, men kun holde fast ved det essensielle (jf. Apg 15,28–29). På denne måten ble noe som kunne fremstå som et problem, i stedet en anledning til refleksjon og vekst for alle involverte.

Likevel forteller den bibelske teksten oss noe mer enn kun om de interessante og komplekse menneskelige aspektene ved denne hendelsen.

Dette kommer tydelig frem gjennom ordene brødrene i Jerusalem brukte da de formidlet sin avgjørelse til menigheten i Antiokia: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet» (jf. Apg 15,28). Dermed understreket de at det aller viktigste i hele prosessen var å lytte til Guds stemme, som gjorde alt det andre mulig. Slik minner de oss om at fellesskapet først og fremst bygges «på våre knær» – gjennom bønn og en stadig innsats for omvendelse. For det er bare slik hver enkelt av oss kan høre Åndens stemme rope i vårt indre: «Abba, Far!» (Gal 4,6), og dermed bli i stand til virkelig å lytte til og gjenkjenne hverandre som brødre og søstre.

Evangeliet bekrefter dette (jf. Joh 14,23–29). Det forsikrer oss om at vi ikke er alene når vi må ta avgjørelser i livet. Ånden støtter oss og viser oss hvilken vei vi skal gå, idet han «lærer» oss og «minner oss om» alt det Jesus har sagt (jf. Joh 14,26).

Først og fremst lærer Ånden oss Herrens ord ved å skrive dem inn i vårt innerste – ikke lenger på steintavler, men i våre hjerter, slik Bibelen uttrykker det (jf. Jer 31,33). Denne gaven hjelper oss å vokse, slik at vi kan bli «et Kristusbrev» (jf. 2 Kor 3,3) for hverandre. Jo mer vi lar oss forme og forvandle av evangeliet – jo mer vi lar Åndens kraft rense våre hjerter, gjøre våre ord oppriktige, våre ønsker ærlige og klare, og våre handlinger preget av storsinn – desto bedre kan vi forkynne evangeliets budskap.

Her kommer også det andre verbet tydelig frem: vi minnes. Det innebærer at vi reflekterer i våre hjerter over det vi har erfart og lært, slik at vi fullt ut kan forstå betydningen av det og glede oss over dets skjønnhet.

Jeg tenker i denne sammenheng spesielt på den krevende lytteprosessen som Roma bispedømme har gjennomført de siste årene. Denne prosessen har foregått på flere nivåer: å lytte til verden rundt oss for å møte dens utfordringer, og å lytte internt i våre egne fellesskap for å forstå behovene og dermed kunne foreslå kloke og profetiske initiativer innen evangelisering og nestekjærlighet. Dette har vært en utfordrende og pågående prosess, nettopp fordi den søker å favne en svært rik og kompleks virkelighet. Men denne innsatsen er verdig historien til denne lokale Kirken, som gang på gang har vist evnen til å «tenke stort», uten frykt for å ta fatt på modige prosjekter og møte nye og krevende utfordringer.

Dette kommer tydelig til uttrykk i de store anstrengelsene og de mange initiativene som bispedømmet har iverksatt for å ta imot og ivareta pilegrimenes behov under det nåværende jubelåret. Hjertelig takk! Disse tiltakene har gjort at byen Roma, for mange pilegrimer som har kommet langveisfra, fremstår som et åpent og gjestfritt hjem – og fremfor alt som et sted gjennomsyret av en dyp tro.

På min side ønsker jeg å uttrykke et oppriktig ønske om å bidra til denne viktige og pågående prosessen ved å lytte så godt jeg kan til alle, slik at vi kan lære, forstå og beslutte ting sammen – eller som den hellige Augustin sier: «Som en kristen sammen med dere, og som en biskop for dere» (jf. Sermo 340,1). Jeg ber dere også om å støtte meg med bønn og nestekjærlighet, idet vi husker ordene til den hellige pave Leo den store: «Alt godt vi utretter i vår tjeneste er Kristi verk, ikke vårt eget, for uten Ham kan vi intet gjøre. Derfor roser vi oss av Ham, fra hvem all vår virkekraft springer ut» (jf. Sermo 5, De Natali Ipsius, 4).

La meg avslutte med ordene som den salige Johannes Paul I brukte da han hilste sin nye bispedømmefamilie 23. september 1978. Hans gledesfylte og fredfulle fremtoning hadde allerede gitt ham tilnavnet «den smilende pave». Han sa: «Da den hellige Pius X gjorde sitt inntog i Venezia som patriark, utbrøt han i Markuskirken: ‘Hva ville det blitt av meg, kjære venezianere, dersom jeg ikke elsket dere?’ Jeg vil gjerne si noe lignende til dere, romere: Jeg forsikrer dere om at jeg elsker dere, og at mitt eneste ønske er å stille meg til tjeneste for dere, og å legge mine beskjedne evner – alt det lille jeg har og er – til rådighet for dere alle» (Homilie ved innsettelsen på Romas bispestol).

Også jeg uttrykker min hengivenhet for dere og mitt ønske om å dele våre gleder og sorger, våre kamper og håp, på vår felles vandring. Jeg legger fremfor dere «alt det lille jeg har og er», og betror det til apostlene Peter og Paulus’ forbønn, og alle de brødre og søstre hvis hellighet har opplyst Kirkens historie og denne byens gater. Måtte Jomfru Maria ledsage oss og gå i forbønn for oss.