Økumenikkens reise: Intervju med sr. Else-Britt Nilsen om kristen enhet
Av sr. Anne Bente Hadland, 20. januar 2025
Følg sr. Anne Bente på X, les hennes blogg, og lytt til henne i podkasten “Søsterpodden.”
«For at verden skal tro»
Vi er inne i «Bønneuken for kristen enhet» hvor kristne i 120 land står sammen i bønn. I år markeres 1700-årsjubileet for det første kristne økumeniske konsil i Nikea i 325, et konsil som avklarte spørsmålet om Jesu natur som sann Gud og sant menneske, og som formulerte den nikenske trosbekjennelse som vi ber i våre kirker hver søndag.
Det er langt mellom de felleskristne arrangementene i bønneuken nå, men det har ikke alltid vært slik. Her tar vi en prat med en nestor i arbeidet for kristen enhet fra katolsk hold, sr. Else-Britt Nilsen OP. Sr. Else-Britts egen økumeniske «karriere» sier også ganske mye om utviklingen på feltet.
Sr. Else-Britt er for tiden priorinne på Katarinahjemmet i Oslo. Hun er utdannet innen sosiologi og teologi. Hun hadde en magistergrad i sosiologi før hun gikk i kloster, og tok doktorgraden i teologi ved Universitetet i Oslo i 1990. Hun kom tidlig inn i økumenisk arbeid og satt i styret for Norges Kristne Råd fra opprettelsen i 1992 til hun gikk av i 2017. Da hadde hun også som første og hittil eneste katolikk vært styreleder i Norges Kristne Råd i 2011-2015.
Hvordan ble du så interessert i økumenikk?
Jeg ble kastet ut i det. Da jeg konverterte til Den katolske kirke midt på 1960-tallet, var det ikke i opposisjon til Den norske kirke. Jeg hadde ikke vært særlig engasjert der, men jeg opponerte sterkt mot deler av kristenheten som ikke anså katolikker som kristne. Jeg hadde et positivt inntrykk av Den katolske kirke hjemmefra, min mor var positivt innstilt. Hun kom fra et læstadiansk miljø og syntes katolisismen var en type kristendom som var mer appellerende. Jeg hadde også en lærer som gjerne fortalte om sine katolske impulser fra utlandet. På denne tiden da fjernsynet kom, var også biskop Gran og dominikanerpater Hallvard Rieber-Mohn godt synlige i det offentlige rom, og det var også inspirerende.
Du konverterte i 1966 – det var vel flere som gikk ut enn inn i kirkene da?
Det var det, men jeg konverterte nå og ble med i katolsk studentlag. På et tidspunkt skulle det organiseres en samtale mellom oss og Studenterforbundet. Jeg ble bedt om være med i planleggingen, men syntes selv at man burde være mer dreven som katolikk før man henga seg til økumenisk arbeid. Men jeg ble med og var heldig; jeg traff Jorunn Wendel – senere tilsynskvinne i Metodistkirken. Samtalen var mellom teologiprofessor Inge Lønning og p. Hallvard Rieber-Mohn, så da ble jeg satt på det sporet, og fra da av ble jeg involvert i det økumenisk arbeidet, etter hvert på flere fronter.
Men så gikk du inn på Katarinahjemmet – hvordan gikk det med økumenikken?
Jeg inntrådte i 1971, og da var bønneuken for kristen enhet en stor begivenhet. Da gikk søstrene og mange andre mann av huse. Det var gudstjenester og møter med Einar Molland, pater Finn Thorn, veldig sterk deltagelse over hele linjen, en gang i løpet av bønneuken var det også foredrag i universitets gamle festsal. Den katolske kirke hadde jo engasjert seg økumenisk i etterkant av Det annet vatikankonsil, og det var en veldig entusiastisk periode i norsk økumenikk. Et veldig levende økumenisk klima – omkring 1970, da sr. Mette avla evige løfter, var f.eks. både Inge Lønning og Einar Molland til stede.
Dette var jo en fornyelsens ånd over hele linjen etter konsilet og mye forskjellig ble prøvd ut. Vi gikk ikke like langt i Norge som mange andre steder, men for Katarinahjemmets del så gikk vi inn i et felles prosjekt i Trondheim med dominikanerbrødrene i Oslo og dominikanerinnene i Bodø. Vi grunnla et lite fellesskap med søstre fra Oslo og Bodø, og brødrene var der også. Vi var naboer i samme borettslag og prosjektet skulle få en økumenisk profil. Det var stor økumenisk aktivitet og mange fra Den norske kirke deltok; Egil Mogstad, Hanne Berentsen, Unn Madsø…
Høres ut som et mislykket prosjekt, rent økumenisk, siden folk ble katolikker, mener jeg!
Jeg har selv konvertert og fant et åndelig hjem i Den katolske kirke, så jeg fraråder ingen å bli katolikk når de føler seg kallet til det. Og mange som den gang var med, er fortsatt «gode protestanter». Søstrene deltok i mange ulike økumeniske sammenkomster og aktiviteter, og vennskapene som den gang ble etablert har vedvart. Selve kommunitetsprosjektet hadde begrenset varighet, men inspirerte både søstrene og andre til videre økumenisk samarbeid.
Si litt mer om studiene dine, du var magister i sosiologi da du inntrådte…
Ja, og ganske fort begynte jeg å følge forelesninger i teologi på Universitetet i Oslo – og ble interessert. Jeg hadde filosofi som støttefag, konsilet var veldig levende og mange trodde at vi nå skulle få kvinnelige prester, så jeg hadde også tatt middelalderfilosofi, sånn just in case…
Så avla jeg første løfter i 1975. Jeg var den første på Katarinahjemmet som fikk min klosterutdannelse i Norge, for novisiatet vårt i Frankrike kollapset i 1968. Jeg følte jeg manglet litt klosterlig kultur, så jeg fikk tilbringe et år i Laval hos cisterciensernonnene der. Det var et rikt år, og alle her var glade for det, for jeg var ganske plagsom som novise.
Der jobbet jeg med osten og i biblioteket. Jeg jobbet mye sammen med en jødisk konvertitt fra USA, sr. Colette Friedlander, som også ble en nær venn ikke bare av meg, men oss alle her på Katarinahjemmet. Jeg fikk kurs i latin og fransk og fikk undervisning fra teologer som kom på besøk. Jeg studerte så videre i Frankrike, min bachelor i teologi dreide seg om botstradisjonen i den tidlige kirke, så lisensiatgraden om et økumenisk emne – prestetjenesten i katolsk og luthersk tradisjon,- jeg hadde p. Hervé Legrand OP som veileder, han var i den internasjonale dialogkommisjonen om det kirkelige embete.
Hjemme igjen ble jeg vikar som redaktør for St. Olav tidsskrift, jeg så at økumenikk var et viktig emne og jeg fortsatte med en doktorgrad i teologi innenfor et nytt programområde kalt «Kirke, religion og samfunn». Min studie var knyttet til den norske kirke – menighetsprestenes møte med fraskilte som ønsket kirkelig vigsel. Jeg tok doktorgraden på TF, og jeg hele tiden vært knyttet til tverrkirkelige eller ikke-katolske miljøer.
Og så bare rullet og gikk det videre?
Ja, det ballet på seg, kan man si. Jeg var borti mange forskjellige oppgaver: jeg ble med i den offisielle samtalegruppen på 80-tallet, og også økumenisk kommisjon i OKB fra tidlig -80-tall, Norsk teologisk samtalegruppe, jeg var katolsk representant i 1000årsjubileet på Selja i 1996, og så kom jeg med i Norges Kristne Råd da det ble opprettet i 1992 og satt der like til 2017, jeg var også styreleder i to perioder fra 2011 til 2015. I dag er jeg medlem i den nyorganiserte kommisjonen i bispedømmet, i katolsk-luthersk samtalegruppe, og lenge hadde vi også katolsk-ortodoks akademi. Det oppsto som en venneforening som har vært viktig. Selv om akademiet nå sover, har det vært en veldig viktig kontakt og også veldig morsomt.
Det økumeniske arbeidet har også ført meg langt av gårde; Indonesia, Sudan, Irak og flere ganger til Det hellige land.
Men økumenikken i dag, da? Vi hører knapt om arrangementer i bønneuken for kristen enhet – er gløden blitt helt borte?
Kanskje er økumenikk blitt mer selvfølgelig. Vi har fått Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL, som en røst i offentligheten mer og sterkere enn Norges Kristne Råd. Men NKR arbeider jevnt og trutt og er et viktig møtested for kristne kirker i Norge. Vanskelig å komme til enstemmige uttalelser for bredden er så stor, men mye positivt har skjedd og skjer fortsatt. Andre ting jeg registrerer innen økumenikken, er at alliansene er blitt litt annerledes, ikke minst med tanke på dagsaktuelle etiske spørsmål. Det er en interessant utvikling. Men arbeidet fortsetter på det teologiske plan også. Selv håper jeg at pave Frans’ «The Bishop of Rome» er et dokument vi kan arbeide med, det er en videreføring av pave Johannes Paul IIs «Ut unum sint»; om det petrinske embetet. Det er spennende dokumenter.
Og så ser jeg frem til 1000årsjubileet i 2030, jeg er veldig spent på hvordan feiringen blir økumenisk.
Ellers er jo faktisk vennskap en økumenisk vei. Det er når man blir kjent og kanskje til og med venner, at også økumeniske relasjoner bygges. Det så vi i prosjektet vårt i Trondheim. Også kardinal Kasper skriver om dette, han snakker om en økumenisk spiritualitet, det å nærme oss hverandre i bønn. Både pave Johannes Paul II og pave Frans holder frem martyriets økumenikk; kristne som dør for sin tros skyld og som slik er ett i Kristus.
Har du noen forbilder på økumenikkens arena?
Jeg vil nevne Katarinahjemmets mangeårige venn, Gunnel Vallquist. Hun var en stor inspirator, ikke minst hennes forhold til den ortodokse kirke. Hun var en mentor for oss som fellesskap og for meg personlig også på økumenikkens område.
Les mer om Bønneuken
NB!
I Oslo fortsetter Lunden kloster og Tonsen menighet tradisjonen, onsdag den 22. januar kl. 19.00 er det økumenisk gudstjeneste i Lunden kloster.
Og i Stavanger er det økumenisk vesper i Stavanger Domkirke onsdag den 22. kl. 19.00. Gudstjenesten finner sted under bønneuken for kristen enhet, men fokus i denne feiringen er at det i år er 900 år siden Stavanger ble by ved opprettelsen av Stavanger bispedømme. På menighetens FB-side leser vi:
Paven utnevnte engelskmannen Reinald fra Winchester til byens første biskop, og med det blir også Den hellige Svithun av Winchester knyttet til vår by. Vi vil gå inn i jubileumsfeiringen med våre brødre og søstre i Den norske kirke, og feirer derfor vesper sammen. I tillegg til Stavanger-biskopen, Anne Lise Ådnøy, og p. Pål, deltar domkoret, St. Svithun kirkekor og Stavanger Vocalensemble.