I. Jesu barndom. 6. «De fikk se barnet, falt på kne og hyllet ham» (jf. Matt 2,11). Vismennenes besøk hos den nyfødte Kongen

Oversettelse Vuokko-Helena Caseiro, Vatican News. Teksten er bearbeidet og tilpasset av EWTN Norge

Før pavens katekese skulle følgende tekst fra Matteusevangeliet ha blitt lest opp på ulike språk:

Og se, stjernen som [vismennene] hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. (Matt 2,9–11 fra Bibel 2024)

Her følger et sammendrag av pave Frans’ manuskript:

Tiltrukket av stjernen

Bare evangelisten Matteus forteller om vismennenes besøk. En stjerne har vist seg på himmelen. I mange kulturer er dette et tegn på at et usedvanlig menneske er født. Tiltrukket av stjernen begir vismennene seg ut på en reise, uten å vite nøyaktig hvor det bærer hen.

Outsidere

De tilhører ikke paktens folk. Heller ikke gjeterne, som også besøkte Jesusbarnet, hørte til «det gode selskap», for de ble regnet som «urene». Men evangeliene sier oss tydelig at fattige og fremmede er blant de første til å bli innbudt til å møte Gud som er født som et barn, verdens Frelser.

Mennesker som ser lenger enn seg selv

Vismennene er blitt betraktet på mange måter: som representanter for etterkommerne etter Noahs tre sønner – for «den opprinnelige menneskeslekten»; som representanter for Asia, Afrika og Europa, de tre kontinentene som var kjent i antikken; som representanter for ungdom, voksen alder og alderdom, altså menneskelivets tre faser. Uansett hvordan vi ser på dem, er dette mennesker som ikke står stille, men som følger kallet til å vandre. Dette er mennesker som makter å se lenger enn seg selv, som vet å se opp.

Ikke i det store Jerusalem, men i det lille Betlehem

Vismennene kommer til Jerusalem. Tillitsfullt og naivt spør de etter den nyfødte. Men Herodes er redd for makten sin og kontakter alle de skriftlærde for å få klarhet i saken. De kan fortelle at det er i det lille Betlehem og ikke i det store Jerusalem at Israels fyrste og hyrde skal bli født (Mi 5,1). For «det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme» (1 Kor 1,27).

De skriftlærde peker ut veien, men følger den ikke selv

De skriftlærde vet hvor Messias skal bli født og kan vise andre veien, men selv blir de stående. Det er ikke nok å kjenne de profetiske tekstene, vi må gå i oss selv og la Guds ord få oss til å lengte og søke etter ham.

Herodes er maktsyk og slu

Herodes forsøker å få vismennene til å finne ut så mye som mulig og så komme tilbake og si ham det, «for at også jeg kan komme og hylle det» (Matt 2,8). Han opptrer med sluhet, svik og bedrag. For ham, som ikke vil gi slipp på makten, er Jesus ikke et håp å ta imot, men en trussel som må fjernes.

Vismennene er jublende glade når de kommer fram

Når vismennene drar videre, kommer stjernen igjen til syne og leder dem helt til Jesus. Dette er et tegn på at Gud taler til oss og leder oss ved hjelp av skaperverket og profetord. Synet av stjernen fyller vismennene med jublende glede. De går inn til Jesus, faller på kne og hyller ham og gir ham dyrebare gaver, verdige en konge, verdige Gud. Hvorfor gjør de det? Hva er det de ser? De ser åpenbart mer enn et lite barn. Det er Gud de tilber. Slik blir vismennene de første hedningene til å tro, et bilde på Kirken som bringer sammen alle tungemål og nasjoner.

Håpets pilegrimer

Vi kan lære av vismennene, disse pilegrimene av håp. Modig retter de sine skritt, hjerter og goder mot ham som er selve håpet, ikke bare Israels håp, men alle folkeslags håp. La oss lære å tilbe Gud i hans litenhet, i hans kongeverdighet. Han undertrykker oss ikke, men gjør oss fri og i stand til å tjene med verdighet. Og la oss gi ham våre vakreste gaver, for å vise ham vår tro og kjærlighet.