Pave Leo XIV tale til Kardinalkollegiet

Etter konklavet som fulgte pave Frans’ død, møtte den nyvalgte pave Leo XIV kardinalkollegiet lørdag 10. mai 2025. Dette var hans første tale som pave, der han uttrykte takknemlighet, visjoner og et kall til fornyet trofasthet mot Kirkens misjon og sosiallære. Talen ble holdt i Vatikanet, i en ånd preget av sorg, håp og enhet.

Oversatt av EWTN Norge, 12. mai 2025

Tale til Kardinalkollegiet av pave Leo XIV

Lørdag 10. mai 2025

Etter konklavet som fulgte pave Frans’ død, møtte den nyvalgte pave Leo XIV kardinalkollegiet lørdag 10. mai 2025. Dette var hans første tale som pave, der han uttrykte takknemlighet, visjoner og et kall til fornyet trofasthet mot Kirkens misjon og sosiallære. Talen ble holdt i Vatikanet, i en ånd preget av sorg, håp og enhet.

Tusen takk, Eminense. Før vi setter oss, begynner vi med en bønn der vi ber Herren om fortsatt å ledsage dette kollegiet og hele Kirken med samme ånd, med entusiasme og dyp tro. La oss be sammen på latin.

Pater noster… Ave Maria…

I første del av møtet ønsker jeg å dele noen refleksjoner med dere. Deretter følger en dialog med Kardinalkollegiet, slik flere av dere har etterlyst, hvor vi sammen kan lytte til råd, forslag og konkrete tanker diskutert før konklavet.

Kjære kardinalbrødre!

Jeg hilser dere med stor takknemlighet for dette møtet og for dagene vi har vært gjennom. Vi har opplevd sorg over tapet av vår kjære pave Frans, og samtidig kjent alvoret ved ansvaret vi sammen har tatt på oss. Likevel, i tråd med Jesu løfte, har dette vært dager fylt av nåde og trøst i Den Hellige Ånd (jf. Joh 14,25–27).

Dere, kjære kardinaler, er pavens nærmeste medarbeidere. Dette gir meg stor trøst når jeg nå tar på meg et ansvar langt større enn mine egne krefter – ja, større enn noe menneske kan bære alene. Deres nærvær minner meg om at Herren, som har gitt meg dette oppdraget, ikke etterlater meg alene. Jeg kan alltid stole på Herrens hjelp, og gjennom Hans nåde, også på deres nærhet og støtte fra våre brødre og søstre over hele verden.

Jeg takker Kardinalkollegiets dekan, kardinal Giovanni Battista Re – som fortjener minst én applaus, om ikke flere – for hans visdom og trofaste tjeneste gjennom mange år. Jeg takker også camerlengoen, kardinal Kevin Joseph Farrell, for det krevende arbeidet under sedisvakansen og konklavet. Mine tanker går også til de kardinalene som av helsemessige årsaker ikke kunne være til stede. Jeg er forenet med dem i bønn.

I dette øyeblikket, preget av både sorg og glede, belyst av påskens lys, ønsker jeg at vi betrakter bortgangen til pave Frans og konklavet som en påskehendelse på vår vandring mot livets fylde. Vi overgir vår avdøde pave og Kirkens fremtid til «den barmhjertige Far og all trøsts Gud» (2 Kor 1,3).

Paven, fra den hellige Peter og frem til meg selv, hans uverdige etterfølger, er intet mer enn en ydmyk tjener for Gud og sine medmennesker. Mange forgjengere har tydelig vist dette med sitt liv – sist pave Frans selv – med total hengivenhet, enkelhet og tillitsfull overgivelse til Gud.

Det er den Oppstandne, som stadig er til stede blant oss, som beskytter Kirken og gir den nytt håp gjennom «den kjærligheten som er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd» (Rom 5,5). Vår oppgave er å være lydhøre for Hans stemme og trofast tjene Hans frelsesplan, med bevissthet om at Gud meddeler seg gjennom «en mild og stille susen» (1 Kong 19,12).

Disse dagene har vist Kirkens skjønnhet og styrke, med et enormt fellesskap som med hengivenhet har tatt farvel med sin hyrde. Vi har sett Kirkens sanne storhet: en levende enhet i mangfoldet, knyttet til Kristus som vårt hode og hyrde (1 Pet 2,25). Kirken er både vårt opphav og vår oppgave, betrodd oss å pleie, dyrke og gjøre fruktbar med sakramenter og Ordets såkorn, mens vi vandrer videre mot vårt evige mål.

La oss fornye vår tilslutning til veien Den universelle kirke har fulgt etter Det annet vatikankonsil. Pave Frans utdypet dette i Evangelii gaudium: Kristi sentrale plass i forkynnelsen; misjonær omvendelse; kollegialitet og synodalitet; respekt for sensus fidei og folkelig fromhet; omsorg for de minste og dialog med verden.

Disse prinsippene inspirerer fortsatt Guds folk og åpenbarer Faderens barmhjertighet. Inspirert av dette valgte jeg navnet Leo XIV, med særlig tanke på Leo XIII og encyklikaen Rerum novarum. Kirken tilbyr igjen sin sosiale lære som svar på vår tids utfordringer, inkludert kunstig intelligens og trusler mot menneskets verdighet.

Avslutningsvis gjør jeg Paulus VIs ord fra 1963 til mine egne: Må troens og kjærlighetens flamme lyse opp vår vei og styrke vårt arbeid.

La dette være vår bønn og vår forpliktelse. Tusen takk!