Pave Leo XIV under generalaudiens: «Vårt liv er verdifullt»

Under generalaudiensen 4. juni reflekterte pave Leo XIV over Jesu lignelse om arbeiderne i vingården. En fortelling som minner oss om at Gud aldri gir oss opp – han kaller oss med kjærlighet, selv når vi føler oss sene, svake eller uverdige.

Av Victoria Cardiel, 5. juni

Pave Leo XIV holdt onsdag den tredje generalaudiensen i sitt pontifikat, og minnet de troende om at selv når vi føler oss ubrukelige eller utilstrekkelige, «minner Herren oss om at vårt liv er verdifullt».

«Selv når det virker som vi bare kan gjøre lite i livet, er det alltid verdt noe. Det finnes alltid en mulighet til å finne mening, fordi Gud elsker vårt liv», sa pave Leo under en solfylt audiens på Petersplassen den 4. juni, fire dager før han markerer én måned som pave.

I sin katekese reflekterte paven over lignelsen om arbeiderne i vingården, slik den er fortalt i Matteusevangeliet 20,1–16. Leo understreket at Jesus, lik vingårdseieren, «ikke rangerer mennesker, men gir hele seg til dem som åpner hjertet for ham.»

Denne lignelsen gir næring til vårt håp, sa paven. «Noen ganger har vi inntrykk av at vi ikke klarer å finne mening med våre liv: Vi føler oss unyttige, utilstrekkelige, akkurat som arbeiderne som står på torget og venter på at noen skal ansette dem.»

Som arbeiderne som venter på torget på arbeid, kan også vi noen ganger vente lenge på å bli anerkjent eller verdsatt, sa paven. Dermed kan vi ende opp med «å selge oss selv til den første som byr» i et marked hvor hengivenhet og verdighet er handelsvare for å skaffe seg en fordel.

«Gud gir oss aldri opp; han er alltid klar til å ta imot oss og gi mening og håp til livene våre, uansett hvor håpløs situasjonen virker, og uansett hvor ubetydelige våre meritter kan fremstå», sa paven i sin engelskspråklige oppsummering av katekesen, som han selv fremførte.

Den utrettelige vingårdseieren i lignelsen går stadig ut for å finne arbeidere til åkrene sine, selv sent på dagen når de gjenværende arbeiderne trolig hadde gitt opp alt håp, sa Leo. «Dagen hadde ikke ført til noe, likevel var det noen som fortsatt trodde på dem.»

Paven bemerket videre at vingårdseierens oppførsel er uvanlig på flere måter, blant annet ved at han «selv går ut personlig for å lete etter sine arbeidere. Det er tydelig at han ønsker å etablere en personlig relasjon til dem».

Pave Leo fortsatte: «For vingårdseieren, det vil si Gud, er det rettferdig at hver person får det han trenger for å leve. Han kalte arbeiderne personlig, han kjenner deres verdighet, og nettopp derfor ønsker han å lønne dem, og han gir hver av dem én denar», understreket pave Leo, også til dem som bare arbeidet den siste timen på dagen.

Ifølge paven ble arbeiderne som hadde jobbet hele dagen, skuffet fordi «de ikke klarer å se det vakre i vingårdseierens handling, han som ikke var urettferdig, men rett og slett generøs; han vurderte ikke bare etter innsats, men også etter behov».

Leo advarte kristne mot fristelsen til å tenke at de kan utsette arbeidet i vingården fordi lønnen vil være den samme uansett.

Han siterte den hellige Augustin, som i sin preken 87 sier: «Hvorfor avviser du den som kaller på deg, når du er sikker på belønningen, men usikker på dagen? Vær derfor forsiktig, så du ikke tar fra deg selv det han har lovet deg ved å utsette det.»

«Ikke vent, men svar med entusiasme på Herren som kaller oss til å arbeide i hans vingård,» oppfordret paven, med særlig appell til de unge. «Ikke nøl, brett opp ermene, for Herren er generøs, og dere vil ikke bli skuffet! Ved å arbeide i hans vingård vil dere finne svaret på det dype spørsmålet dere bærer inni dere: Hva er meningen med mitt liv?»

«La oss ikke bli motløse,» la Leo til. «Selv i livets mørke øyeblikk, når tiden går uten å gi oss svarene vi søker, la oss vende oss til Herren som igjen vil komme ut og finne oss der vi venter på ham. Han er generøs, og han vil snart komme!»