Gustavo Zerbino: En historie om tro og overlevelse

Gustavo Zerbino Andes-ulykken er et av de sterkeste vitnesbyrdene om tro og overlevelse i moderne historie. I 1972 krasjet flyet hans i Andesfjellene. Uten mat og håp ble troen og fellesskapet avgjørende for å overleve det umenneskelige.

Av Paola Arriaza, 3. april 2025

Overlevde flyulykken i Andesfjellene – Gustavo Zerbino forteller

Fredag 13. oktober 1972 krasjet et uruguaysk fly med 45 passasjerer i Andesfjellene. Blant passasjerene var flere unge menn fra rugbylaget «Old Christians Club» sammen med noen familiemedlemmer. De møtte ekstrem kulde på –30 grader Celsius og mangel på mat, noe som tvang dem til å spise kroppene til de døde kameratene. Bare 16 personer overlevde ulykken, og de har siden viet livene sine til å minnes vennene som aldri kom hjem igjen.

Gustavo Zerbino er en av de overlevende, og i dette sterke intervjuet med EWTNs korrespondent i Vatikanet, Paola Arriaza, forteller han om den livsendrende opplevelsen og forklarer hvordan troen holdt dem oppe gjennom de vanskelige dagene i Andesfjellene.

Fra sjokk til overlevelse – Zerbino om de første timene etter krasjet

Gustavo, den 13. oktober 1972 krasjet flyet du var om bord på sammen med rugbylaget ditt i Andesfjellene. Hva husker du fra øyeblikket da ulykken inntraff?

Du tar meg tilbake til et avgjørende øyeblikk, et vendepunkt i livet mitt. Det ene øyeblikket synger og jubler du med vennene dine fordi dere er på vei til Chile for en langhelg, og plutselig, på et sekund, faller flyet tusen meter i en luftlomme.

Piloten gjorde alt han kunne for å unngå at flyet traff fjellsiden direkte, så han ga full gass, og det føltes som flyet skulle brekke i stykker. I det eksakte øyeblikket, rett før krasjet, løsnet jeg beltet og reiste meg opp. Jeg gjorde det motsatte av hva man egentlig skal gjøre. Jeg kjente et «sug», flyet traff bakken med nesen først og brakk av som hetten på en penn.

Jeg innså at jeg var i live, og da jeg tok et skritt bakover, sank jeg ned i snøen til livet.

På 4500 meters høyde er det nesten ikke oksygen. Hjertet raser, du får ikke puste, tankene går sakte, og ørene og nesen begynner å blø. Du prøver å reise deg, men det føles som du har en ryggsekk på 100 kilo på ryggen.

Bønn og fellesskap – slik overlevde de Andes-ulykken

Når bestemte dere dere for å spise av de døde for å overleve?

Vi ventet først på at redningsmannskaper skulle finne oss. Den dagen vi hørte på radio at letingen var avsluttet, innså vi at den eneste måten å overleve på var å hjelpe oss selv.

Beslutningen ble tatt enstemmig, og vi gjorde ingenting før alle var enige.

Dere ba mye i fjellene, spesielt rosenkransen. Hvordan var bønnens rolle i deres kamp for å overleve?

Hver natt i 73 netter ba vi rosenkransen av tre grunner: Først for å takke Gud fordi vi var i live, og for å be Jomfru Maria om styrke. Den dagen da åtte av oss omkom i et snøskred, ga vi likevel takk til Gud for at vi fortsatt levde – det å være i live var grunn nok til å være takknemlig.

Den andre grunnen var at i nattens mørke kunne ingen negative tanker få makten over oss.

Den tredje grunnen var at vi satt i en sirkel, og hvert femte minutt måtte noen be rosenkransen høyt. Hvis vi sovnet, ville vi fryse i hjel.

Hadde du samtaler med Gud i disse dagene?

Hele dagen, og forbindelsen var svært nær. Gud var vennen som ga deg vann, som kjærtegnet føttene dine, som omfavnet deg – Han var kjærlighet.

Midt i fjellene følte vi oss små og ubetydelige, mens fjellene var så enorme at man virkelig kunne kjenne Guds nærvær.

Hvordan var dagen da dere ble reddet?

Ingen reddet oss. Vi kom oss ut selv, ved å krysse fjellene. Fernando Parrado og Roberto Canessa gikk heltemodig i ti dager over fjellene og tålte temperaturer ned til –40 grader Celsius – noe ikke engang en person med skikkelig utstyr ville klart.

En livslang forpliktelse – Zerbino etter Andes-ulykken

På 50-årsdagen for ulykken skrev du til pave Frans. Hva var ditt budskap til ham?

Jeg har møtt paven fire ganger. Vi har gjennomført mange viktige prosjekter sammen med Scholas Occurrentes.

Jeg skrev og fortalte ham at denne 50-årsdagen var viktig for verden, fordi det hadde skjedd så betydningsfulle ting i Andesfjellene: Jomfru Maria hadde en viktig rolle, Gud ga oss styrke, og vi ønsket å feire med en messe i takknemlighet. Vi mente det ville være betydningsfullt å få en hilsen fra ham.

Hvordan har årene etterpå vært?

Fantastiske. Hver dag våkner jeg med 1440 minutter å bruke slik jeg ønsker. Jeg er lykkelig. Alt jeg gjør minner meg daglig om vennene mine som døde fysisk, men som lever videre i meg. Hvert menneske jeg møter foran meg, er en bror eller søster.

Derfor er livet fullt av håp og forpliktelse til å hedre deres minne.

Gustavo Zerbino, tusen takk for samtalen.