Slik lever munkene fastetiden: En reise i bønn, faste og fellesskap

Av br. Arnaud ocso, 27. mars 2025

Bønn, faste og almisse er de tradisjonelle «ingrediensene» i fastetiden. Vi vet at det praktiseres forskjellig i familier, i klostrene, i den enkeltes liv. Her får en av brødrene på Munkeby, br. Arnaud, ordet for å beskrive fastetiden hos dem i klosteret. 

Den markeres på forskjellige måter i klosteret:

Liturgien får et spesielt preg, den er generelt mer nøktern enn i alminnelig tid. Vi synger utvalgte hymner som er særegne for denne liturgiske tiden, utvalget av antifoner er mer begrenset, utvalget av bibellesninger er tilpasset, utsmykking i kirken er mer nøktern – vi har for eksempel ikke blomster. Fiolett er fastetidens farge hos oss som andre steder, sangen under eukaristifeiringen blir også tilpasset. De faste delene av messen kyrie, sanctus, agnus, er spesielle for fastetiden og mindre utviklet enn ellers. Selvsagt bortfaller sangen av Alleluia, og under hver tidebønn kneler vi under litaniet Kyrie eleison og inntil avslutningsbønnen. På fredager kneler vi når vi resiterer salme 50 (en av de 7 botssalmene) under morgenbønnen Laudes.    

Alt dette går igjen i dagens syv tidebønner. De er med på å danne en egen atmosfære som skaper en ganske stor kontrast til den alminnelige tiden. Selv de som er distré vil merke seg at en del ting er utenom det vanlige!

Måltider og faste fra mat

Måltidene er enklere, det er spesielt matutvalget som reduseres. Det er ikke syltetøy til frokost, færre pålegg å velge imellom til lunsj, og til middag avholder vi oss fra fisk eller egg annenhver dag. På fredager består middagen av én rett (suppe).  På askeonsdag og langfredag er det strengere faste – brød og vann – og grøt på slutten av dagen. Dette gjør vi felles. De som vil faste mer kan gjøre det med den åndelige fars godkjenning, som Benedikt foreskriver i sin klosterregel.

Lesning

Lesning er en annen praksis som Benedikt legger vekt på i fastetiden. På askeonsdag får hver munk ei bok, som han skal lese igjennom hele fastetiden. Vi har en økt med tre kvarters lesning mellom laudes og messen. Om kvelden ringer vi klokken en halv time før siste tidebønn, en påminnelse om å avslutte arbeid og sette av denne tiden til lesning eller stille bønn. 

Bytte av celler

Hos oss er det også slik at lederen for klosteret besøker hver enkel munks klostercelle. Det skjer i begynnelsen av fastetiden hvor han sjekker at cellene holdes ryddige. Så flytter vi til en annen klostercelle i løpet av fastetiden. Denne flyttingen hindrer oss å samle opp for mange ting i cellen. Det er også en påminnelse om at cellen hvor vi sover, tingene vi bruker, ikke er vår eiendom og at vi bør ikke installere oss.

Almisser

På fellesskapsnivå pleier vi å gi en almisse til en veldedig organisasjon, en måte å dele med de som trenger det mest. På det personlige plan er fastetiden en tid hvor vi også blir mer oppmerksomme på å tjene hverandre. Benedikt inviterer til konkret sjenerøsitet: «i fastetiden bør vi føye noe ekstra til vår vanlige tjeneste- be noen spesielle bønner, være mer avholdende med hensyn til mat og drikke- slik at hver enkelt spontant og i Den hellige ånds glede ofrer til Gud noe over det foreskrevne mål.» (RB 49)

En altomfattende opplevelse

Det som slår meg med fastetiden i kloster, er at den bringer forandring på mange felter. Det er faktisk få områder i det daglige livet som ikke blir påvirket av den på en eller annen måte. Disse førti dager skiller seg både på det åndelige nivået, (med større fokus på bønn og lesning), på det sosiale nivået (ved å dele almisser og med færre kontakter) og på det fysiske nivået (med fasten). Fastetiden er altså å forstå som en altomfattende opplevelse.

Erfaring av ørken

Gjennom disse konkrete forandringer trer vi inn i en livsrytme preget av større enkelhet, redusert adspredelse, vi får kanskje oppleve savn på noen områder, kjedsomhet og muligens tunge episoder. Vi vil sannsynligvis møte noen av våre grenser, det være seg fysisk eller psykisk, vi kan bli trøtte eller sultne, vi kan være mer sårbare eller irritere oss fortere over de andre, vi kan også oppleve å bli fristet. Dette er tegn på at vi har trådt inn i en erfaring av ørkenen.

Handlingsrom for Gud

Målet med disse praksiser som også kalles askese – øvelse, er ikke å pine oss selv, noe som igjen ville være selvsentrert. Men, ved å kutte ut en del av det overflødige, dreier det seg om å øve oss, for å nå et mål. Det handler om å komme tilbake til Gud, å åpne oss for ham og å gi ham handlingsrom i vårt liv. Dette er ikke noe dystert program. Når Benedikt foreskriver munkene «å skjære ned på mat og drikke, søvn, overfladisk og lettferdig prat», legger han til «og se frem til Påske med åndelig lengsel og glede». Dermed gir han det som egentlig bør være grunntonen for fastetiden: åndelig lengsel og glede! 

En nådens tid

Når vi tar avstand fra ytre stimuli og adspredelser, blir vi mer oppmerksomme på de tankene som driver oss. Vi kommer kontakt med det som rører seg i vårt hjerte. Fastetiden tilrettelegger en ramme som gjør oss mer årvåkne. I denne konteksten får vi anledning til å lære ting om oss selv som vi kanskje ikke ville vært klar over ellers. Vi får mulighet til å gjenkjenne vår synd, og oppleve anger og behovet for Guds tilgivelse. Liturgien leder oss til det, for eksempel gjennom salme 50 (Misere), som lyder: «For jeg kjenner min synd, den står alltid for meg» […] «Rens meg med isop, så jeg blir ren, tvett meg og jeg blir hvit som sne». Fastetiden er en nådens tid, hvor Gud unner oss sin tilgivelse.

Oppdratt av Gud

Utallige steder i Bibelen blir det henvist til Israels opplevelse i ørkenen på vei ut av Egypt. Denne 40 års-vandring i ørkenen er helt grunnleggende for folket. Det er en periode hvor folket blir oppdratt av Gud på en spesiell måte. Deuteronomium spesielt vitner om det: «Du skal huske den lange veien som Herren din Gud førte deg disse førti år i ørkenen, fordi han ville ydmyke deg og prøve deg og få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. […]  Og du skal vite i ditt hjerte at Herren din Gud vil oppdra deg som en mann oppdrar sin sønn.» (Dt 8,2.5)

Først og fremst, er det ved sitt ord at Herren oppdrar oss. I den bibelske kulturen er ørken og ord inderlig knyttet til hverandre. Ørken, på hebraisk «midbar» avledes av roten «dabar» (ord). I bibelsk tankegang lyder altså ørkenen som Ordets sted. Stedet hvor ordet, Guds ord, får tydeligere gjenklang enn på noe annet sted. Vi finner også spor av det i Evangeliene. Under Jesu 40 dagers tid i ørkenen blir han fristet, og det er med hjelp av Guds ord at han kjemper og seirer mot fristeren. Derfor legges det spesielt vekt på den daglige lesning av Skriftene. Guds ord er det tveeggede sverdet som er gitt oss i den åndelige kampen.  Det veileder oss, verner oss og nærer oss mens vi tygger og mediterer det under ørkenvandringen.

En felles dimensjon

Fastetid er noe helt annet enn et individuelt forsett om å skjerpe meg selv i mitt forhold til Gud. Et forsett som jeg skulle starte når det passer meg, eller når jeg får lyst til det … Tvert imot er fastetiden noe som jeg underordner meg når den tid kommer som Kirken har fastlagt. Jeg bestemmer ikke selv over tidsrammen, jeg bare godtar den. Kanskje høres det ut som noe selvfølge, men det illustrerer hvordan fastetiden inviterer oss til å legge av vår individualistisk tendens. Selv om denne tiden angår oss personlig i vårt forhold til Gud, har den ikke desto mindre en felles dimensjon. På askeonsdag trer vi inn i fastetiden, sammen med hele kirken, og det samme gjelder hele vandringen inntil Det hellige Triduum. Vi er kanskje ikke så bevisst om det, men å vite at andre opplever den samme ørkenvandring og forenes i bønn, kan være til styrke for hver og en. Når vi ber for katekumenene under deres forberedelse til dåpen er det et fint eksempel på hvordan vi støtter hverandre i felleskap, hver og en hvor vi er, midt i Kirken, når vi lever inn i Kristi mysterium.