Preken pave Leo, innsettelsen 18. mai

I sin innsettelsestale 18. mai talte pave Leo med ydmykhet og styrke om sitt kall som Kirkens hyrde. Med kjærlighet og enhet som ledestjerner, pekte han ut en vei for hele menneskeheten – en vei mot fellesskap, forsoning og tro i møte med vår tids uro og utfordringer.

Oversatt av EWTN Norge, 18. mai 2025

Kjære kardinalbrødre, kjære biskoper og prester, ærede myndigheter og medlemmer av det diplomatiske korps, brødre og søstre,

Jeg hilser dere alle med et hjerte fullt av takknemlighet idet jeg begynner den tjenesten som er blitt meg betrodd. Den hellige Augustin skriver: «Herre, du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg» (Bekjennelser, I: 1,1).

I disse dagene har vi opplevd sterke og dype følelser. Pave Frans’ død fylte våre hjerter med sorg. I disse vanskelige timene følte vi oss som folkemengdene som evangeliet beskriver som «sauer uten gjeter» (Matt 9,36). Men påskedag mottok vi hans siste velsignelse, og i lyset av oppstandelsen erfarte vi dagene som fulgte i vissheten om at Herren aldri forlater sitt folk, men samler det når det er spredt og vokter det «slik en gjeter vokter sin flokk» (Jer 31,10).

I denne troens ånd samlet kardinalkollegiet seg til konklavet. Med ulik bakgrunn og erfaring la vi vårt ønske i Guds hender: å velge Peters etterfølger, biskopen av Roma – en hyrde som kan bevare den kristne tros rike arv og samtidig se mot fremtiden, for å møte spørsmålene, bekymringene og utfordringene i dagens verden. Ledsaget av deres bønner kunne vi merke hvordan Den Hellige Ånd virket blant oss, og brakte oss i harmoni, lik musikkinstrumenter, slik at hjertets strenger kunne samstemme i én og samme melodi.

Jeg ble valgt uten noen som helst fortjeneste fra min side, og kommer nå, med ærefrykt og beven, til dere som en bror som ønsker å være en tjener for deres tro og deres glede, og som vil vandre sammen med dere på Guds kjærlighets vei, han som ønsker at vi alle skal være forenet i én familie.

Kjærlighet og enhet: Dette er de to dimensjonene ved det oppdraget som Jesus betrodde til Peter.

Vi ser dette i dagens evangelium, som tar oss med til Galileasjøen, hvor Jesus begynte oppdraget han hadde mottatt fra Faderen: å være en «menneskefisker», for å trekke menneskeheten opp fra dødens og ondskapens vann. Mens han gikk langs stranden, kalte han Peter og de første disiplene til å bli “menneskefiskere”, i likhet med ham selv. Nå, etter oppstandelsen, er det deres oppgave å videreføre dette oppdraget, å kaste ut garnene igjen og igjen, for å bringe evangeliets håp inn i verden, å seile på livets hav, slik at alle kan erfare Guds omfavnelse.

Hvordan kan Peter utføre denne oppgaven? Evangeliet forteller oss at det kun er mulig fordi hans eget liv ble berørt av Guds uendelige og ubetingede kjærlighet, selv i timen da han sviktet og fornektet. Derfor benytter evangeliet det greske verbet agapáo når Jesus henvender seg til Peter – et verb som viser til Guds kjærlighet til oss, en selvhengivende kjærlighet uten forbehold og beregning. Mens verbet Peter bruker (fileo) betegner en menneskelig vennskapskjærlighet.

Når Jesus spør Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» (Joh 21,15), henviser han dermed til Faderens kjærlighet. Det er som om Jesus sier til ham: «Bare hvis du har kjent og erfart denne Guds kjærlighet som aldri svikter, vil du være i stand til å fø mine lam. Bare i Gud Faders kjærlighet vil du kunne elske dine brødre og søstre med denne overflod – ved å gi ditt liv for dem.»

Dermed får Peter oppgaven med å «elske mer» og gi sitt liv for flokken. Peters tjeneste kjennetegnes nettopp ved denne selvoppofrende kjærligheten, fordi Kirken i Roma utøver sitt lederskap i kjærlighet, og dens sanne autoritet ligger i Kristi egen kjærlighet. Det handler aldri om å fange andre med makt, religiøs propaganda eller ved hjelp av styrke. Tvert imot handler det alltid og utelukkende om å elske slik Jesus elsket.

Apostelen Peter selv forteller oss at Jesus er «steinen som ble vraket av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein» (Apg 4,11). Og nettopp fordi klippen er Kristus, må Peter være hyrde for flokken uten noensinne å gi etter for fristelsen til å opptre autoritært og herske over dem som er betrodd ham (jf. 1 Pet 5,3). Tvert imot er han kalt til å tjene sine brødre og søstres tro, og til å vandre sammen med dem, for vi er alle «levende steiner» (1 Pet 2,5), kalt gjennom vår dåp til å bygge Guds hus i broderlig fellesskap, i Åndens harmoni og i mangfoldets sameksistens. Med Den hellige Augustins ord: «Kirken består av alle dem som lever i harmoni med sine brødre og søstre og elsker sin neste» (Serm. 359,9).

Brødre og søstre, mitt første store ønske er en forenet Kirke, et tegn på enhet og fellesskap, som blir til surdeig i en verden som trenger forsoning.

I vår tid ser vi fortsatt for mye splittelse, for mange sår forårsaket av hat, vold, fordommer, frykt for det som er annerledes, og en økonomisk modell som utnytter jordens ressurser og marginaliserer de fattigste. Fra vår side ønsker vi å være en liten surdeig av enhet, fellesskap og broderskap i verden. Vi vil med ydmykhet og glede si til verden: Se hen til Kristus! Kom nærmere ham! Ta imot hans ord som opplyser og trøster! Lytt til hans forslag om kjærlighet for å bli hans ene familie: i den ene Kristus er vi ett. Dette er veien vi sammen må følge, både med hverandre og med våre kristne søsterkirker, med dem som følger andre religiøse veier, med dem som søker Gud, med alle kvinner og menn av god vilje – for å bygge en ny verden hvor freden råder.

Dette er den misjonerende ånden som må prege oss: Ikke ved å lukke oss inne i våre små grupper eller ved å føle oss overlegne verden. Vi er kalt til å tilby Guds kjærlighet til alle, slik at vi kan oppnå den enheten som ikke utvisker forskjeller, men fremhever den enkeltes personlige historie og hvert folks sosiale og religiøse kultur.

Brødre og søstre, dette er kjærlighetens time! Guds kjærlighet som gjør oss til brødre og søstre er Evangeliets hjerte. Sammen med min forgjenger Leo XIII kan vi i dag spørre oss selv: Hvis dette kriteriet «fikk råde i verden, ville ikke da enhver konflikt opphøre og freden vende tilbake?» (Rerum Novarum, 21).

Med lyset og kraften fra Den Hellige Ånd, la oss bygge en Kirke grunnlagt på Guds kjærlighet og et tegn på enhet – en misjonerende Kirke som åpner armene for verden, forkynner Ordet, lar seg utfordre og berøre av historien og blir en enhetens surdeig i menneskeheten.

Som ett folk, som brødre og søstre, la oss sammen vandre mot Gud og la oss elske hverandre.