Kirkens trofaste administrator – og martyr

I sin første preken som pave utdypet Leo XIV betydningen av Peters bekjennelse, Kristi sentrale rolle i frelsen og kirkens kall til omvendelse. Han advarte mot praktisk ateisme og understreket at pavens autoritet er et martyrium – et kall til å forsvinne, slik at Kristus kan bli værende.

Av Erik Steenhoff, 11. mai 2025. Første gang publisert på Facebook.

Om Pave Leos preken

Den 9. mai 2025, dagen etter at han ble valgt til Peters etterfølger, holdt Leo XIV sin første preken Pro Ecclesia for kardinalkollegiet i Det sixtinske kapell. Evangelieteksten for denne messen er Peters bekjennelse av Jesu guddom i Matteusevangeliet kapittel 16,13–19.

Her spør Jesus sine disipler: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» (v. 13). Simon Peter svarer, på vegne av disiplene, «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (v. 16). På bakgrunn at dette erklærer Jesus at Simon Peter er klippen (Petros) som Kirken bygges på. Dette er naturligvis det bibelske utgangspunktet for det petrinske mandatet til å lede Den katolske Kirke. Hvordan tolker Leo XIV dette mandatet?

Slik jeg ser det, har prekenen en klar tredelt struktur. Den første delen handler om Peters bekjennelse, mens den andre delen handler om spørsmålene folk i dag stiller om Jesu identitet. Helt til slutt reflekterer Leo over Peters autoritet som et martyrium.

1. Bekjennelsen

Pave Leo XIV gjør det utvetydig klart at det er troen på Jesus som er Kirkens grunnvoll. Denne kristosentrismen er en vesentlig arv fra Det annet Vatikankonsil. Det er slående at den første eksplisitte referansen i prekenen er fra konsilets konstitusjon Gaudium et spes. I Kristus «har Gud, for å gjøre seg nær og tilgjengelig for menneskene, åpenbart seg for oss i et barns tillitsfulle øyne, i en ungdoms livlige sinn, i en manns modne ansiktstrekk».

Denne henvisningen til Gaudium et spes paragraf 22 er svært betydningsfull. Den viser til Jesu nære identifikasjon med menneskeheten. Det er nettopp fordi han har tatt på seg den fulle menneskelighet at han kunne frelse den fra synd og død. Som det heter videre i Gaudium et spes, kunne Jesus på denne måten «belyse menneskets mysterium for det selv». Det er, som Leo sier, i Jesu Kristi åpenbaring av Faderens ansikt at vi ser ikke bare hvem Gud er, men hvem vi selv er. Hans åpenbaring er svaret på alle våre spørsmål om menneskelivets mening.

Henvisningen til Gaudium et spes 22 er betydningsfull også fordi det var et av pave Johannes Paul IIs favorittavsnitt. I nær sagt alle sine pavelige dokumenter siterte den polske paven Gaudium et spes, og særlig avsnittet der det heter at Kristus åpenbarer menneskets mysterium. Leo formulerer det slik: Ved inkarnasjonen, sitt liv og sin død og oppstandelse, har Jesus Kristus «vist oss både et forbilde på hellig menneskelighet som vi alle kan etterligne, og løftet om en evig bestemmelse [italiensk: destino] som overgår alle våre begrensninger og evner».

Leo sier videre at Peters svar om at Kristus er Messias, den levende Guds Sønn, rommer begge aspektene ved frelsens mysterium. Gud har gitt oss en gave, men samtidig er det en «vei vi må gå for å bli forvandlet».

I bakgrunnen for dette ligger en distinksjon mellom det vi i teologien kaller for natur og nåde. Mennesket har mottatt Guds nåde gjennom en ufortjent gave. Likevel må det bruke sin menneskelige natur – frihet og fornuft – til å gå det Leo her kaller for «veien å gå for å kunne forvandles», og mot slutten av prekenen for den «daglige omvendelsens vei» (quotidiano cammino di conversione).

Denne utlegningen er viktig, for den belyser både den absolutte sentraliteten i Jesu Kristi åpenbaring, men gir også menneskets personlige omvendelse en avgjørende plass. Disse to er «dimensjoner som er uadskillelige fra frelsen», sier Leo. Her er en oppskrift på genuin kristen moralitet, men uten et snev av moralisme.

Vi skal nemlig gå denne omvandlende veien ikke bare for vår egen individuelle frelse, men for hele verdens frelse – enda et sentralt motiv fra Det annet Vatikankonsil. Leo sier at Gud har betrodd ham, som Peters etterfølger, denne skatten (tesoro) – og med «skatten» viser han tilbake til de to dimensjonene ved frelsen: både Guds åpenbaring og av den omvandlingens vei som mennesket må gå for å leve i pakt med den.

En sakssvarende tolkning av Leos preken er at den inneholder en sterk moralsk dimensjon. Senere peker han på konkrete eksempler på tidens gudløshet som også rammer de kristne selv: mangelen på barmhjertighet overfor de fattige, avvisningen av menneskeverdet og familiens krise. Tema som alle de foregående paver med rette har vært opptatt av. Som kristne må vi vise at vi lever i pakt med Kirkens bud for å kunne vitne om Kristi død og oppstandelse. Det er ikke prakten i Kirkens bygninger som forkynner Guds storverk, sier Leo med en henvisning til 1 Pet 2,9, det er «helligheten til [Kirkens] lemmer», altså Guds folk.

Pave Leo betrakter sin egen rolle i denne helliggjørelsen av Kirken og evangeliseringen av verden som en «trofast administrator» (amministratore fidele), slik det heter i den italienske oversettelsen av 1 Kor 4,2. Det sier noe om hans personlige egenskaper – han er kanonist og har lang administrativ erfaring som biskop, ordensleder og prefekt – men fremfor alt sier det noe om hans nøkterne forståelse av pavens rolle i Kirken. Det blir tydeliggjort helt mot slutten av prekenen.

2. Nyevangelisering

Etter å ha reflektert over Peters svar, tar Leo opp igjen spørsmålet som Jesus har stilt: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» (Matt 16,13). Dette spørsmålet er fortsatt viktig, fordi det «berører et viktig aspekt ved vår [her viser Leo formodentlig til seg selv og kardinalene, som han holder prekenen for] tjeneste: virkeligheten vi lever i, med sine begrensninger, sine muligheter, sine spørsmål og sine overbevisninger».

Det Leo går videre med å ta opp, er den etterkristne verden av i dag. Kirken må være oppmerksom på hva slags verden den befinner seg i. Og etter min mening er dette den mest interessante og dristigste delen av Leos preken. For han nærmer seg denne virkeligheten uten noen illusjoner.

Leo sier at det gis to svar på Jesu spørsmål: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» Det første er det han kaller for «verdens svar». Ordet «verden» har i Bibelen ofte en negativ klang: det er «verden» som avviser Jesus; selv om «verden ble til ved ham, kjente den ham ikke» (Joh 1,10).

Pave Leo påpeker at samtalen mellom Jesus og disiplene finner sted ved Cæsarea Filippi, en en praktfull romersk provinsby. «Byen ligger midt i et fortryllende landskap ved foten av Hermon-fjellet, men er også senter for nådeløse maktsirkler og et sted der forræderi og troløshet utspiller seg», sier han. Dette blir for Leo et bilde på en verden der Jesus er helt «blottet for betydning», og «når hans nærvær blir plagsomt fordi han fordrer ærlighet og stiller moralske krav», vil verden «forkaste og eliminere ham uten å nøle».

Leo beskriver her en form for aggressiv ateisme, en som vi har sett fremveksten av særlig i det forrige århundre, og som fortsatt lever i vår tid (tenk bare på «nyateistene» i vår egen kulturkrets, men også på de gjenlevende ateistiske sosialistregimer som forfølger kristne på systematisk basis). Denne ateismen forfølger, håner og spotter. Men ifølge Leo finnes det en annen form for ateisme, en som er vel så farlig, nettopp fordi den er så utbredt – ja, til og med ofte subtilt forkledt som selve evangeliet.

Leo kaller denne ateismen for en ateismo di fatto, en «praktisk» eller «faktisk» ateisme. Denne ateismen er svaret fra «vanlige folk» (gente comune) på Jesu spørsmål om hvem han er. For disse menneskene er Jesus ingen sjarlatan, men en som sier ting vi liker og kan forstå. De kan godt følge ham – men bare «så lenge de kan gjøre det uten for mye risiko og ubehag [egentlig: ubeleiligheter)».

Men til syvende og sist er Jesus for dem bare et menneske. Derfor forlater de ham i trusselens time (momento del pericolo), når disippelskap virkelig begynner å koste.

Ifølge Leo representerer både den aggressive ateismen og den praktiske ateismen to gjenkjennelige former for avvisning av kristen tro i dag. Enkelte sekulære aviser, som The New York Times, oppsummerte hans preken som en «utstrakt hånd til vanlige folk». Men da er ikke leseferdighetene spesielt gode. Det Leo advarer mot, er nettopp de «vanlige folks» uforpliktende kristendomsform.

Det er nettopp steder med denne type kristendom som trenger misjon, sier Leo, fordi «mangelen på tro ofte på tragisk vis fører med seg tapt livsmening, at barmhjertigheten blir glemt, de mest dramatiske former for krenkelse av personens verdighet, familiens krise og mange andre sår som vårt samfunn lider under – og det ikke lite».

Det er viktig å huske på at åpenbaringen av hvem Gud er, som også viser hvem mennesket er, i konsildokumentet Gaudium et spes knyttes direkte an til spørsmålet om ateisme. Etter å ha drøftet ulike former for ateisme skriver konsilfedrene at de troende ofte selv «bærer et visst ansvar» for folks avvisning av Gud. «I den grad at de forsømmer sin egen opplæring i troen, eller forkynner falsk lære, eller kommer til kort i sitt religiøse, moralske eller sosiale liv, må de sies å tilsløre snarere enn å åpenbare Guds og religionens sanne ansikt» (Gaudium et spes, 19).

Jeg tolker denne delen av prekenen som et oppgjør med den praktiske ateismen som preger våre vestlige samfunn, og et kall til å forkynne evangeliet i de deler av verden hvor det en gang er blitt trodd, men i dag er glemt. Dette er en videreføring av Johannes Paul IIs «nyevangelisering», og slik sett en bevisst dreining bort fra den geografiske periferitenkningen som har preget det forrige pontifikatet. Periferi og sentrum kan ikke bare måles ut fra kulturelle, geografiske og økonomiske forhold, men nettopp ut fra nærheten til Kristus, han som er Kirkens hode. I denne forstand er vår vestlige verden i dag fullkomment perifer.

3. Pavens autoritet som martyrium

I det siste avsnittet knytter Leo den daglige omvendelsens vei som vi er kalt til enkeltvis som kristne og sammen som Kirke, spesifikt til det petrinske embedet som han nå har tatt i arv. Han viser til Ignatius av Antiokias Brev til romerne, hvor Ignatius innledningsvis antyder primatet til Romerkirken: i Roma er Kirken som er «kalt til å lede den universelle Kirke i kjærlighet», skriver Ignatius.

Ignatius var en biskop av Antiokia (i dagens Tyrkia) som levde på 100-tallet. Han ble sendt til Roma under kristendomsforfølgelsene og henrettet. Skal vi tro Ignatius’ egne brev, og lignende beretninger, skjedde det ved at han ble kastet til løvene til (vanlige!) folks forlystelse.

Leos henvisning til Ignatius’ Romerbrev har dermed to funksjoner: det understreker den romerske biskopens autoritet, og det knytter indirekte denne autoriteten til det faktum at Peter selv var en martyr. Den praktfulle Peterskirken er bygget på hans enkle martyrgrav. Martyriet (gresk for «vitnesbyrd») er dermed en grunnleggende del av paveembedets identitet.

Leo siterer et annet sted fra Ignatius, der han viser til sin egen nært forestående martyrdød: «Da vil jeg virkelig være Jesu Kristi disippel, når verden ikke ser min kropp». Det viser ikke bare til å bli spist av villdyrene i arenaen, sier Leo. Det viser til «den uoppgivelige forpliktelse for alle som utøver ledertjeneste i Kirken: å forsvinne for at Kristus skal bli værende».

Det italienske ordet som her oversettes med «ledertjeneste», er ministero di autorità, eller «autoritetstjeneste». Grunnen til at Peter ble gitt primatet av Herren var ikke hans personlige egenskaper, men hans bekjennelse av at Jesus Kristus er Gud og Frelser. I de kommende månedene vil vi se enormt mange reportasjer om pave Leos unektelig imponerende CV og personlige kvaliteter. Men det er ikke dette som er utgangspunktet for hans autoritet. Hadde det vært slik, ville paveembedet nettopp vært en form for verdslig diktatur med et tradisjonsbundet religiøst ferniss.

Slik ser Leo det ikke selv. Han ser seg selv som en «trofast administrator» – en som er satt til å forvalte troens «skatt». Men det kan han bare gjøre fordi Kristus er Kirkens Herre. Leo er, i likhet med Peter, Ignatius og utallige andre biskoper før ham, blitt hentet inn til Roma for å vitne om Kristus. Det er en paves fremste oppgave: å vitne om Kristi primat. Som Leo selv uttrykker det: det er å «forsvinne for at Kristus skal bli værende, å gjøre seg liten for at han skal bli kjent og forherliget». Det er en oppskrift på pavelig autoritet for vår tid.