Pave Frans’ preken på askeonsdag: Fastetiden som håpets vei

Av Pål Johannes Nes, 6. mars 2025

Fastetiden innledes med askeonsdag, en tid for refleksjon, bønn og omvendelse. I sin preken, forberedt av pave Frans og fremført under messen i Santa Sabina i Roma av kardinal Angelo De Donatis, minnet paven de troende om askens symbolske betydning: Den minner oss om vår skrøpelighet, men peker samtidig mot håpet vi har i Kristus. Fastetiden er en reise fra støv til håp, en tid til å vende tilbake til Gud med hele vårt hjerte. På grunn av sin pågående medisinske behandling ved Gemelli-sykehuset kunne ikke paven selv delta i messen.

Mellom skrøpelighet og håp

«Asken vekker til live minnet om det vi er, men også håpet om det vi skal bli,» sa pave Frans i sin preken. Han understreket at askens plassering på vårt hode minner oss om at vi er støv, men samtidig sender oss av sted mot håpet om det evige liv. «Jesus steg ned i jordens støv, og ved sin oppstandelse drar han oss med seg inn i Faderens hjerte,» sa paven.

Fastetiden er en reise mellom bevisstheten om vår skrøpelighet og håpet om oppstandelsen. Når vi mottar asken, bøyer vi hodet, som for å se inn i oss selv. «Asken hjelper oss jo å minnes at vårt liv er skrøpelig og ubetydelig: Vi er støv, av støv ble vi skapt og til støv skal vi vende tilbake,» sa han og siterte Salme 39: «Hvert menneske er et pust. […] De uroer seg forgjeves.»

Erkjennelse av vår skrøpelighet

Paven reflekterte over hvordan vi opplever vår skrøpelighet på ulike måter: gjennom sykdom, lidelse og usikkerhet, men også i verdens uroligheter. Han advarte mot «det svevestøv som forurenser verden» og pekte på ideologiske motsetninger, maktmisbruk og vold som hindrer fredelig sameksistens. «Alt dette er ‘giftig støv’ som tåkelegger luften på vår jordklode,» sa han.

Videre påpekte han hvordan dagens samfunn ofte forsøker å fortrenge døden. «På mange måter prøver vi i våre overfladiske samfunn å utdrive døden og til og med få den ut av våre språk,» sa han, men minnet om at døden er en realitet vi må forholde oss til. Likevel er dette ikke en grunn til håpløshet, men en anledning til å vende seg mot Gud.

Håp som fastetidens kompass

Fastetiden er ikke bare en tid for å erkjenne vår skrøpelighet, men også for å løfte blikket mot Kristus. «Selv om vi mottar asken med bøyd hode, for igjen å huske hvem vi er, går ikke fastetiden ut på at vi skal henge med hodet,» sa paven. «Snarere oppmuntrer den oss til å løfte hodet mot ham som står opp fra dødens avgrunn og drar også oss med seg.»

Kristus steg ned i jordens støv for å løfte oss opp. «Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss» (2 Kor 5,21), minnet paven om. Han understreket at vårt liv ikke er meningsløst, men skapt for noe større: «Mennesket er støv, og til støv skal det vende tilbake, men i Guds øyne er det dyrebart støv.»

En pilegrimsvandring mot Gud

Paven oppfordret de troende til å ta fastetidens kall på alvor ved å vende om til Gud av hele sitt hjerte. «La oss vende om til Gud, la oss vende om til ham av hele vårt hjerte» (Joel 2,12), sa han. «La oss stille ham i sentrum for vårt liv, slik at minnet om det vi er – skrøpelige og dødelige som aske som spres for vinden – endelig kan bli opplyst av Den oppstandnes håp.»

Han oppfordret til faste, bønn og nestekjærlighet som veier til å nære dette håpet. «La almissegivingen lære oss å gå ut av oss selv for å dele våre behov og nære håpet om en bedre verden,» sa han. «La bønnen lære oss at vi er avhengige av Gud, at vi er ‘himmeltiggere’.»

Avslutningsvis minnet pave Frans om at Gud og mennesket er uløselig forbundet. «Fra den stund da Herren kom i jordens aske, er ‘jordens historie himmelens historie’. Gud og menneske er bundet sammen i en og samme bestemmelse.»

Med dette håpet oppfordret paven de troende til å legge ut på fastetidens reise og søke forsoning med Gud.