Pave Frans’ fastebudskap 2025 – En vei av håp, omvendelse og fellesskap

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro, Vatican News. Redigert og tilpasset av EWTN Norge

La oss vandre sammen i håp

Kjære brødre og søstre!

Med askens botstegn på hodet tar vi i tro og håp fatt på fastetidens årlige pilegrimsgang. Kirken, vår mor og lærer, innbyr oss til å gjøre våre hjerter klare og åpne oss for Guds nåde, slik at vi med stor glede kan feire Kristi, Herrens, påskeseier over synd og død. Som den hellige Paulus uttrykker det: «Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1 Kor 15,54–55). For Jesus Kristus, som døde og oppstod, er kjernen i vår tro og garantien for vårt håp om Faderens store løfte, som allerede er blitt virkeliggjort i ham, hans elskede Sønn: det evige liv (jf. Joh 10,28; 17,3).[1]

I denne fastetiden, beriket av jubelårets nåde, ønsker jeg å dele noen refleksjoner med dere om hva det vil si å vandre sammen i håp. Jeg vil også tydeliggjøre de kall til omvendelse som Gud i sin barmhjertighet retter til oss alle, både som enkeltpersoner og som fellesskap.

Å vandre

Jubelårets motto, «håpets pilegrimer», får oss til å tenke på Israels folks lange reise mot det lovede land, slik den beskrives i Andre Mosebok. Denne krevende vandringen fra slaveri til frihet er villet og ledet av Herren, som elsker sitt folk og alltid er trofast. Når vi minnes den bibelske utferden, må vi også tenke på de mange brødre og søstre som i dag flykter fra elendighet og vold, på søken etter et bedre liv for seg selv og sine kjære. Dette er et første kall til omvendelse. Vi er alle pilegrimer i livet, og hver og en av oss kan spørre seg: Hvordan utfordrer denne virkeligheten meg? Er jeg virkelig på vandring, eller har jeg stivnet – av frykt, håpløshet eller fordi jeg har låst meg fast i min komfortsone? Søker jeg utveier fra syndige og uverdige situasjoner?

En god fasteøvelse ville være å møte en migrant eller pilegrim og prøve å ta inn over oss deres virkelighet, for bedre å forstå hva Gud vil av oss og hvordan vi kan bli bedre vandrere mot Faderens hus. Dette er en viktig «prøve» for alle som er på vei.

Å vandre sammen

Å vandre sammen, å være synodal, er Kirkens kall.[2] Kristne er kalt til å gå sammen, aldri som enkeltreisende. Den hellige ånd driver oss til å gå ut av oss selv, mot Gud og våre søsken, og aldri lukke oss inne.[3] Å vandre sammen betyr å veves sammen og selv veve fellesskapet, ut fra vår felles verdighet som Guds barn (jf. Gal 3,26–28). Det betyr å gå side om side, uten å tråkke på eller tråkke ned andre, uten misunnelse eller hykleri, og uten å etterlate noen eller la dem føle seg utestengt. La oss bevege oss i samme retning, mot det samme mål, mens vi med kjærlighet og tålmodighet lytter til hverandre.

I denne fastetiden ber Gud oss vurdere om vi i våre liv, våre familier, på våre arbeidsplasser, i våre menigheter og ordensfellesskap er i stand til å vandre sammen med andre, til å lytte og til å overvinne fristelsen til å forskanse oss i oss selv og bare se våre egne behov. La oss tre frem for Gud og spørre oss om vi evner å samarbeide som biskoper, prester, gudviede og legfolk i tjeneste for Guds rike. Er vi åpne for dem som nærmer seg oss, så vel som for dem som står langt unna? Får vi mennesker til å føle seg som en del av fellesskapet, eller holder vi dem på avstand?[4] Dette er et andre kall: omvendelse til synodalitet.

Å vandre sammen i håp

Måtte håpet som ikke skuffer (jf. Rom 5,5) – jubelårets hovedbudskap[5] – være vår horisont på vår fastevandring mot påskens seier. Som pave Benedikt XVI uttrykte det i encyklikaen Spe salvi: Mennesket «har behov for en betingelsesløs kjærlighet. [Det] trenger den visshet som får [det] til å si: ‘Verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre’ (Rom 8,38–39)»[6]. Jesus, vår kjærlighet og vårt håp, er oppstanden – han lever og regjerer i herlighet.[7] Døden er beseiret, og nettopp her ligger de kristnes tro og store håp: i Kristi oppstandelse!

Dette er det tredje kallet til omvendelse: kallet til håp, til tillit til Gud og hans store løfte – det evige liv. Vi må spørre oss: Er jeg virkelig overbevist om at Gud tilgir mine synder? Eller lever jeg som om jeg kunne frelse meg selv? Lengter jeg etter frelse og ber Gud om hjelp til å ta imot den? Lever jeg virkelig i håpet – lar jeg det forme min forståelse av historien og drive meg til å kjempe for rettferdighet, søskenkjærlighet og omsorg for vårt felles hjem, mens jeg alltid passer på at ingen blir etterlatt?

Søstre og brødre, takket være Guds kjærlighet i Jesus Kristus blir vi bevart i håpet som ikke skuffer (jf. Rom 5,5). Håpet er «sjelens anker», trygt og fast.[8] I dette håpet ber Kirken om at «alle mennesker skal bli frelst» (1 Tim 2,4) og ser frem til den himmelske herlighet der den skal forenes med Kristus, sin brudgom. Som den hellige Teresa av Jesus sier: «Håp, min sjel, håp. Du kjenner ikke dagen og timen. Vær våken og på vakt, alt går så raskt, selv om din utålmodighet gjør uvisst det som er visst, og lang en kort stund» (Exclamaciones del alma a Dios, 15, 3).[9]

Måtte Jomfru Maria, Håpets mor, gå i forbønn for oss og ledsage oss på vår fastevandring.

Roma, Laterankirken, 6. februar 2025, minnedagen for Den hellige Paul Miki og hans ledsagere

FRANS

[1] Jf. Dilexit nos (24. oktober 2024), 220

[2] Jf. Preken ved helligkåringsmessen for de salige Giovanni Battista Scalabrini og Artemide Zatti

[3] Jf. ibid.

[4] Jf. ibid.

[5] Bullen Spes non confundit, 1

[6] Spe salvi (30. november 2007), 26. St. Olav forlag. Oversatt av Anne Krohn

[7] Påskesekvensen

[8] Jf. Den katolske kirkes katekisme, 1820

[9] Ibid., 1821