Ny pave – ny kurs?

Pave Leo XIV, tidligere kardinal Robert Prevost, trer inn i paveembetet med tydelig styrke og misjonsbevissthet. Med navnevalg og teologisk forankring signaliserer han en kurs som både viderefører tradisjon og konfronterer samtidens åndelige utfordringer. Hvordan vil hans pavegjerning forme Kirkens møte med en verden i eksistensiell og moralsk krise?

Av Bernt Oftestad, første gang publisert på Facebook, 14. mai 2025

Vil den nye paven, Leo XIV/Robert Prevost, føre videre den teologisk–kirkelige og politiske linjen pave Frans sto for? Han skal ha stått den forrige paven nær. Det er ikke tilfeldig at han har hatt en rekke sentrale verv i Vatikanet. I 2023 ble han prefekt for Dikasteriet for biskoper. Samme år ble han kardinal. Denne lynraske karrieren kunne tyde på at pave Frans gjerne så som sin etterfølger. 

Pave Leo XIV oppfordret den nåværende kurie i Vatikanet til å bli i sine stillinger. Men det vil sikkert komme personelle endringer. Det vil tydeliggjøre hvilken profil den nye paven vil gi sitt papat. Pave Frans` lederskap var ikke entydig. Det utløste naturlig nok splittelse og polarisering. Det nye paven står overfor en formidabel utfordring. Han bør søke å gjenreise den teologiske og åndelige enhet i Kirken. Å bevare enheten er den teologiske grunnmotivering og dermed den primære oppgaven for Peters etterfølger. (Se den dogmatiske konstitusjon, «Pastor aeternus», vedtatt av Det første vatikankonsil i 1870). 

Det navnet en ny pave velger, signaliserer hvilken profil han ønsker å gi sitt papat. Robert Prevost valgte Leo, som kommer fra det latinske leo og greske leon som betyr løve, et symbol for styrke og dominans. Ved sitt navnevalg har Prevost tydelig markert at han vil stå frem med kraft i kirken og overfor verden. Den siste Leo før vår nye pave var Leo XIII (1878–1903). Han ville finne en plass for Kirken i det nye moderne Europa, slik at den kunne påvirke kultur og samfunn etter de kristne idealer som Kirken forvaltet ut fra sin gudgitte misjon. Grunnlaget for det som er blitt kalt det leontinske program, var Thomas Aquinas` filosofi, som paven Leo gjorde normativ for kirken ved encyklikaen «Aeterni Patris» 1979. Både hans sosialencyklika «Rerum Novarum», fra 1891, og hans ulike encyklikaer om stat, samfunn og religion («Immortale Dei» (1885) og «Libertas» (1888) av thomistisk tradisjon. Pave Leo XIV har alt gitt uttrykk for at han vil føre det politisk-sosiale program som den pavelige sosialencyklika «Rerum Novarum» la grunnlag for. 

Pave Leo XIII viste en langt mer åpen holdning til moderne kultur enn forgjengeren Pius IX. Men holdt samtidig frem at samfunn og kultur trengte «lys og kraft» fra gudsåpenbaringen, som Kirken er satt til å forvalte. Men moderne liberalisme blokkerte for slik hjelp. Mennesket må fastholde sin autonomi for å kunne være fritt og selvlovgivende. Leo XIII maktet ikke å forsone Kirke og liberalt demokrati. Det skyldtes avstand og konflikt i selve virkelighetssynet. Og denne avstand forble inn i det 20. århundre, ja, har vart helt til i dag. Hvordan vil den nye paven forholde seg til denne grunnkonflikt mellom Kirken og moderniteten?

Sin første preken etter pavevalget holdt Leo XIV for sine kardinalkolleger den 9.mai i Det sixtinske kapell. Teksten var Matt 16,13–19, det bibelske kjernested for dogmet om pavens primat. Dette ble en slags programtale. Helt i pakt med Det første vatikankonsil forankrer han paveembetet i Kristus, og gir det en frelsesteologisk begrunnelse, derfor har det en misjonal funksjon. Leo XIV holder frem at han er valgt som Peters etterfølger og har derfor på en særlig måte fått betrodd frelsens «skatt», som han trofast skal forvalte til beste for hele Kirken som er Kristi mystiske legeme. Slik kan Kirken stadig mer bli «en by på et fjell» (Åp 21,10), en «frelsens ark», et «fyrtårn i verdens natt». Hvordan skal det kunne skje? Paven avviser all triumfalisme på Kirkens vegne. Det er gjennom helligheten til Kirkens lemmer, til det folk som Gud har vunnet for at det skal forkynne hans «storverk» (1 Pet 2,9) at evangeliet skal vinne frem. Menigheten har ikke bare fått del i frelsen, men også hellighetens «skatt». Både ved sin hellighet og sitt vitnesbyrd om frelsen er Kirken nærværende som lys og som frelsens ark i verden. 

Det er tydelig at den nye paven uten å bryte med tradisjonen fører videre de erfaringer og teologiske innsikter som Kirken tilegnet seg gjennom krig og krise den første halvpart av 1900-tallet, og som senere ble utmyntet ved Det annet vatikankonsil (1963-1965). Karakteristisk nok er der kristologiske og åpenbaringsteologiske fundament som Leo XIV har lagt for sin tjeneste for Kirken og i verden, hentet fra konsilets pastorale konstitusjon «Gaudium et spes» (22). I Kristus, den inkarnerte, har vi fått et «forbilde på hellig menneskelighet og et løfte om en evig bestemmelse som overgår vår begrensninger og evner.» Kristus avdekker vår sanne humanitet og leder oss frem til dens fulle realisering ved å gi oss del i frelsen. 

Konflikten mellom Kirken og den moderne verden er blitt stadig dypere. Noe vi erfarer ikke minst i vår samtid. Den nye paven legger vekt på å forstå konflikten og konfrontere den. Avgjørende for Kirkens evangeliske misjon. Pave Leo vender tilbake til teksten fra Matt 16, 13-19 og stanser ved Jesu spørsmål: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er? Også i dag gis det svar på spørsmålet. Og paven peker på de verdslige svarene: De er ateistiske, men på forskjellig vis. Noen avskriver totalt Kristi betydning for oss i dag og eliminerer ham. Slik er alle former for teoretisk ateisme. Mange vanlige folk tror at Jesus var et rettferdig menneske, som hadde mot til å tale sant. De setter han høyt og vil gjerne ha ham som ideal. Men straks det koster å etterleve hans moralske krav, går de sin vei. Dette er den ikke-troendes praktiske ateisme, som også har bredt seg blant døpte. 

Den nye paven legger en radikal realitetsorientering for dagen. For det er i denne Kristus-fornektende verden vi skal forkynne evangeliet. Den skal så visst ikke idylliseres. Det koster å forkynne evangeliet. Vi møter forakt og hån og krenkelser, ja det som verre er. Pavens åndelige analyse ligger langt fra optimismen som rådde da Det annet vatikankonsil ble holdt. Men nettopp i en slik tid da mangel på livsmening, ubarmhjertighet, krenkelser av personens verdighet og oppløsning av familien brer seg, må evangeliet forkynnes til nytt liv og frelse. I denne verden skal også Peters bekjennelse om og til Jesus holdes frem: «Du er Den salvede , den levende Guds Sønn.» Denne troens bekjennelse til Kristus må også få prege de troendes liv, vårt personlige forhold til frelseren og våre daglige anstrengelser for å omvende oss. Dette vil prege Kirkens liv når vi lever i felleskapet med Ham og bringer det glade budskapet ut i verden. 

Ut fra bots- og helliggjørelsesteologien vil Leo XIV også forstå sitt eget høye embete. Det er en tjeneste for kirken med martyriet som horisont. Dette gjelder alle som gjør tjeneste som ledere i Kirken. De skal selv forsvinne for at Kristus skal forbli og gjøre seg selv små, så Kristus kan bli kjent og forherliget- Og de skal hengi seg fullt og helt for at ingen skal være uten mulighet til å kjenne Ham og elske ham. Pave Leo formulerer seg annerledes enn pave Johannes Paul II. Men her er den samme ånd som vi møtte i den polske pavens kristushengivenhet. Som kjent var hans valgspråk: «Totus tuus – helt din». 

Vår nye pave synes å ha en dyp erkjennelse av den senmoderne kulturs dramatiske frafall fra kristen tradisjon. Den siste rest av kristenheten er borte. I denne situasjon holder han frem Kirkens misjon som forvalter av evangeliet til en frafallen verden. Men grunnlaget for dets rette formidling finner vi i Kristus, Guds Sønn, kommet til verden for å gi den liv og frelse. Så vel Leo XIII som senere paver og førende teologer forsøkte å bringe Kirken på talefot med den moderne verden uten at den selv skulle tape sin egenart eller sviktet sin misjon. Det var også visjonen for Det annet vatikankonsil. Her skal ikke noen av disse forsøkene vurderes. Men det kan virke som den nye paven har valgt et noe annet spor som kan karakteriseres slik: I møte med tidens samfunn og kultur må Kristus være først, som betyr evangeliet først og Kirken først. som er under forvandling av Kristus, mens den formidler evangeliet. 

Det er ett trekk ved den avkristnede senmoderne verden som bør trekkes frem. Den er sterkt moralistisk og den angriper Kirken, evangeliet, og Kristus selv for å være moralsk mindreverdig og irrelevant. Verden forlanger både dekonstruksjon og radikal nytolkning av «troens skatt». Senmoderniteten er opptatt av moral – i det enkelte samfunn og globalt. Spørsmålet om hva som er sant, lar den ligge. Men for kristentroen er sannheten avgjørende. Kristus er sann Gud og sant menneske og han står frem som selve Sannheten. Det var sannhets- og virkelighetsspørsmålet som skapte avstand til og konflikt med det moderne. For vi troende lever i en gudskapt virkelighet, der vi ikke er utlevert til skeptisisme, men kan erkjenne med vår fornuft hva som er sant og rett. Det har ført oss inn i kamp om virkeligheten, som gjør seg gjeldende i alle tidens etiske grunnkonflikter som abort, aktiv dødshjelp, kjønn og samliv og mange flere. Jeg er spent på hvordan pave Leo XIV ut fra sine forutsetninger vil nærme seg og motivere vår sannhetskamp med senmoderniteten.