Kirken, konsilet og liberalt demokrati – tro i møte med samfunnsendringer

En kommentar av Olav Hovdelien, 28.februar 2025

Den amerikanske kirkehistorikeren John W O’Malley beskriver i What Happened at Vatican II fra 2008, hvordan pave Johannes XXIII (1958-1963) overrasket alle da han 25. januar 1959, tre måneder etter at han var blitt utnevnt til pave, kunngjorde at han hadde til hensikt å innkalle til et økumenisk konsil. Konsilet skulle ifølge pave Johannes ha som formål å bringe Kirken i takt med sin egen samtid. Et av slagordene som ofte ble brukt i forbindelse med konsilet var derfor aggiornamento (it.), som kan oversettes med «oppdatering». Hensikten for Kirken var å komme til rette med det moderne, men uten å gi avkall på sin integritet og sitt evige budskap til verden. Selv om det ikke var mange årene siden annen verdenskrig i all sin grusomhet var slutt, var begynnelsen av 1960-tallet en tid som var preget av optimisme.

Konsildokumentet Gaudium et spes (Glede og håp)formidler noe av denne optimismen. Utgangspunktet her var menneskets verdighet og hvordan mennesker kan søke Gud i den moderne verden. Det handler om å fremme åndelig vekst, men også om å arbeide for sosial rettferdighet, menneskerettigheter og fred. Dokumentet oppfordrer til å være aktiv i verden, og engasjere seg i spørsmål som handler om rettferdighet, økonomi, vitenskap, teknologi og internasjonale forhold. Slik reflekterer Gaudium et spes Kirkens ønske om å møte den moderne verden med håp, forståelse og et engasjement for menneskers velvære og åndelige utvikling, uten å gi slipp på troens grunnleggende prinsipper. Nå femti år etter at konsilet ble avsluttet i 1965 er den optimismen som preget konsilet, og den tiden det ble avholdt i, mer avdempet. I stedet for en kristen renessanse, har særlig landene i Vest-Europa vært preget av sekularisering og avkristning.

Et annet viktig resultat fra konsilet, som henger nært sammen med ønsket om å komme i nærmere kontakt med den moderne tid, var utviklingen av en fornyet kirkeforståelse. Kirken ble fra nå av ikke først og fremst forstått bare som en hierarkisk-juridisk institusjon, men ble beskrevet med metaforer som «Guds folk» og «Kristi legeme». I tillegg ble legfolkets oppgave løftet frem, sammen med en mer økumenisk holdning overfor andre kristne kirkesamfunn. Begge deler handlet om å bryte opp fra en tendens til at Kirken kanskje hadde lukket seg inne i seg selv. Idealet fra og med konsilet har derfor vært en kirke som er mindre «klerikal», og mer åpen for dialog med ikke-katolske kristne. For oss som lever i dag oppleves dette som helt naturlig, selv om det ikke er vanskelig å se at det er forskjeller på hvordan prestene oppfattes, og hvilken måte respekten for dem uttrykkes i ulike nasjonale grupper blant katolikker her hjemme. I dag er vi kanskje også mer bevisst Kirkens globale karakter enn tidligere. Det har gjort noe med Kirkens selvforståelse at det store flertallet av verdens katolikker ikke lenger er europeere. I tillegg har vi fått en pave som er søramerikaner.

Kirken slutter seg til liberalt demokrati som styringsform

Spørsmålet om Kirkens forhold til liberalt demokrati henger tett sammen med Kirkens forhold til det moderne samfunn. Demokrati som styringsform kan spores tilbake til antikkens Hellas. Allerede Aristoteles drøftet ulike måter å styre samfunnet på i verket Politikken. Det var likevel først i og med den franske revolusjon på tampen av 1700-tallet, at det ble etablert en stat som var fri for enhver religiøs forankring, i det minste religion forstått i tradisjonell forstand. Arven fra revolusjonen i Frankrike medførte store samfunnsendringer i Europa, inkludert en ny forståelse av styringen av stat og samfunnsliv. Hvordan skulle Kirken møte de liberale strømningene, kjennetegnet ved troen på demokrati, menneskerettigheter og en frigjøring, som også innbefattet en frigjøring fra Kirken? Spørsmålet stilles av Bernt T. Oftestad i boken The Catholic Church and Liberal Democracy som utkom i 2019. Her drøftes Den katolske kirkens forsøk på å komme til rette med de nye politiske og samfunnsmessige utfordringene som hadde oppstått på slutten av 1700-tallet, delvis ved å avvise dem, og delvis gjennom forsøk på dialog og samarbeid, før Kirken ved Det annet Vatikankonsil i prinsippet slutter seg til liberalt demokrati som styringsform.

Et liberalt demokrati kjennetegnes ved flere grunnleggende trekk som sikrer både individuelle rettigheter og folkestyre. Borgerne velger sine representanter gjennom frie og rettferdige valg. Valgprosessen er konkurransedyktig og åpner for ulike politiske synspunkter. Et liberalt demokrati er en rettsstat på den måten at lover gjelder for alle, inkludert myndighetene. Ingen er over loven, og rettsvesenet skal være uavhengig. Hensikten er å beskytte mot maktmisbruk. Ellers kjennetegnes et liberalt demokrati av at det beskytter grunnleggende menneskerettigheter, som ytringsfrihet, pressefrihet, religionsfrihet, og rett til privatliv. Det er et skille mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt, noe som er ment å bidra til å hindre maktkonsentrasjon og garanterer at ingen grenser på enkle måter kan endre grunnleggende rettigheter eller systemet.

Det er også et kjennetegn ved et liberalt demokrati at minoriteters rettigheter sikres og at borgere har rett til å delta i politiske beslutninger. I tillegg må myndighetene være åpne for offentlig innsyn og ansvarlige overfor sine beslutninger og handlinger. Dette bidrar til å forhindre korrupsjon og misbruk av makt. Samlet vil de nevnte kjennetegnene forhåpentligvis gi et politisk system som balanserer borgernes rettigheter og friheter med behovet for offentlig orden og beslutningstaking.

Kirken fastholder sitt syn på menneskets verdighet

Prosessen med å utvikle en tjenlig politisk teologi kulminerte altså med Det annet Vatikankonsil på 1960-tallet. Fra og med dette har Kirken eksplisitt lagt menneskerettighetene til grunn for sitt forhold til stat og samfunn. Ifølge Oftestad medførte konsilet at det vokste frem en generell progressiv mentalitet hos mange katolikker, særlig i Europa og USA. Nå skulle det tas et oppgjør med fortiden. Mange av disse progressive katolikkene forventet at Kirken skulle gjennomgå omfattende læremessige reformer som skulle bringe Kirken nærmere det moderne samfunnet og samtidskulturens idealer for både individets livsutfoldelse og samfunnslivet. Mye av dette handlet om en forventning av at Kirken endret sin lære når det gjaldt familieliv og seksualitet. Skuffelsen i de progressive katolske miljøene ble derfor stor da den «moderne» paven, Paul VI utstedte den pavelige encyklicaen Humanae Vitae.

Humanae Vitae ble utstedt av pave Paul VI den 25. juli 1968. Den handlet om katolsk lære om ekteskap, seksualitet og familieliv. Humanae Vitae bekreftet at kunstig prevensjon, som p-piller og andre former for barrierebeskyttelse, var uforenlig med katolsk moral. Encyklikaen understreket at ekteskapet hadde to hovedformål: det ene var å styrke kjærligheten mellom ektefellene, og det andre var å åpne for muligheten for barn. Begge disse formålene skulle ikke skilles fra hverandre. Paven understreket viktigheten av kjærlighet, respekt og ansvar i ekteskapet, og at ektefellenes forhold til hverandre skulle være preget av gjensidig respekt og åpenhet for barn.

Humanae Vitae har vært et kontroversielt dokument også internt i Kirken, spesielt i lys av de sosiale og kulturelle endringene som kom utpå 1960-tallet, da prevensjon ble mer akseptert og allment tilgjengelig. Mange katolikker, spesielt i Vesten, har her vært uenige i pavens synspunkter på kunstig prevensjon, og encyklikaen fra 1968 har fortsatt å være et omdiskutert tema i kirken.      

Kirkens budskap står fast i skiftende sosiale kontekster

Benedikt XVI, som var pave fra 2005 til 2013, var klar over faren som lå i det sekulariserte samfunnet, et samfunn som ikke lenger tok hensyn til behovet for den verdimessige overbygning som kristendommen representerte. For ham var det helt nødvendig for utviklingen og bevaringen av et godt samfunn, at grunnlaget for dette forente innsikter fra vitenskap, etikk og kristen tro.

Forholdet mellom liberale krefter og Den katolske kirke er fortsatt, og kanskje i økende grad preget av konfrontasjon og uenighet. For de politisk progressive liberalerne utgjør Kirken en av de største hindrene for frigjøring og fremskritt for samfunnet i mange sammenhenger, konkretisert ved Kirkens sterke motstand mot selvbestemt abort, ekteskapsinngåelse av personer med samme kjønn, og andre verdispørsmål. Kirken er konservativ. Lojaliteten til Kristus og det kristne budskapet, inkludert menneskesyn og samfunnsforståelse er det avgjørende for Kirken å holde fast ved, selv om dette betyr at hun noen ganger kommer på kant med folkeflertallet. Dette gjør også at Kirken ikke kan være et demokrati i den forstand at flertallet kan avgjøre hva som er Kirkens lære til enhver tid. Budskapet Kirken er satt til å forkynne står fast selv om den sosiale konteksten endres og tidene forandrer seg, og slik må det være.  

Kilder

Bernt T. Oftestad, The Catholic Church and Liberal Democracy (London & New York: Routledge Studies in Modern History, 2019)
John W. O’Malley, What Happened at Vatican II, (Cambridge, Massachusetts & London: The Belknap University Press, 2008)

Olav Hovdelien har en doktorgrad i religionssosiologi og arbeider ved OsloMet – storbyuniversitetet