In Laudem Gloriae – En lovsang til Guds herlighet

Av Anne Samuelsen, 1. mai 2025

In Laudem Gloriae – En lovsang til Guds herlighet

Vi får anta at Kardinal Anders Arborelius’ bispemotto er inspirert av Elisabeth av Treenighetens (1880–1906) skrifter som den belgiske karmelittpresten Koen de Meesters OCD (1936–2029) «detektivarbeid» fant frem til. I hvert fall utkommer det en svensk oversettelse av et utvalg av hennes skrifter i 1979 på Karmelittbrødrenes forlag med forord av nettopp den gang munken Anders Arborelius OCD. Her forklarer han til leseren hva dette innebærer under følgende overskrift: «En lovprisning av hans herlighet» (Ef. 1,12).

Gjennom arvesynden sitter egoismen dypt nedgravd i hvert enkelt menneske. «Egenkjærligheten dør et kvarter etter at vi selv har dødd», sa Frans av Sales. Søster Elisabeth var intet unntak. Hennes sensitive natur og isolerte liv førte til at hun stadig var i fare for å betrakte seg selv mer enn Gud. Selvspeiling er litt av en yrkessykdom hos den som lever et kontemplativt liv – en felle som det for enhver pris gjelder å unngå. Elisabeths blikk var ennå ikke helt renset, det vendte tilbake til henne selv. Men i november 1904 skrev hun sin bønn til Treenigheten, og der ba hun: «Hjelp meg helt å glemme meg selv.» Å være bevisst sin svakhet innebærer at man allerede har begynt å overvinne den. Ved jul samme år dukker en ny tanke opp i hennes skrifter: Hun vil være en – Laudem gloriae – en lovprisning til Guds herlighet. Gud må stå helt i sentrum, han betyr alt, hun intet. «Han skal vokse, jeg skal avta» (Johannes 3,30). Det er Treenigheten som blir tilbedt, og hun selv forsvinner i den store skaren av tilbedere. Jo mer Elisabeths egne konturer blekner bort, desto tydeligere fremtrer konturen av den evige kjærlighetens mysterium: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Hos Therese av Jesusbarnet var budskap og person uoppløselig forent til en enhet. Hos Elisabeth av Treenigheten var det ikke slik. Hos henne har det subjektive ikke så mye å si, det er objektet for hennes bønn og liv som betyr alt: Den Treenige Gud. Treenigheten er ikke noe virkelighetsfjernt, ikke noe stridens eple fra støvete teologiske papirstabler. Nei, det er der mennesket finner svaret på alle sine spørsmål, det er der all hennes lengsel blir stilnet. «En Gud, tre personer», det lyder som en motsigelse. Men i virkeligheten er det svaret på alle tilsynelatende motsigelser: enhet – mangfold, fellesskap – ensomhet, likhet – differensiering, storhet – litenhet, å ha – å være, å handle – å hvile … Alle våre problemer i tilværelsen løses opp i Treenighetens harmoni. Men svaret på alle våre spørsmål kan vi ikke kjøpe «ferdig laget», det vinnes kun gjennom kjærligheten som ikke søker sitt eget, gjennom tilbedelse og selvforglemmelse. Det er to livskvaliteter som man ikke snakker så mye om, men kun de fører til den fulle lykke som begynner nå i tiden og skal fortsette i all evighet: Vårt liv i Treenigheten.

Elisabeth skrev en rekke brev fra klosteret i Dijon, over to tredjedeler av dem var veiledning til venner og familie. Mot slutten av livet prøvde hun å forklare sin søster Margeruite hva det å være en «lovsang til Guds herlighet» skulle innebære. Hun vet fra dypet av sin sjel at hun blir forvandlet til denne lovsangen, og ønsker så inderlig at hennes søster også får del i dette. I begynnelsen av august 1906, omtrent tre måneder før sin død, forklarer hun:

[Det er] en sjel som bor i Gud, som elsker ham med en ren og uselvisk kjærlighet, uten å søke seg selv i denne kjærlighetens sødme, som elsker ham høyere enn alle hans gaver, ja, elsker ham til og med om den ikke skulle få motta noen ting av ham.

[Det er] en stillhetens sjel som ønsker å være en lyre i Den Hellige Ånds hånd for at han skal kunne spille guddommelige akkorder på den. Den vet at lidelsens streng lyder enda vakrere og ønsker derfor å ha den på sitt instrument for enda herligere å kunne røre ved sin himmelske Fars hjerte.

[Det er] en sjel som uavbrutt ser på Gud i tro og hjertets enfold. Som et speil reflekterer den alt hva han er, den er som en uendelig avgrunn som han kan strømme ned i og utvide. Den er som en krystall som han kan gjennomstråle, der han kan skinne og kontemplere all sin fullkommenhet og prakt. En sjel som på denne måten tillater den guddommelige Væren å tilfredsstille sitt behov for å kommunisere «alt han er og alt han har», som i realiteten er en lovsang over alle hans gaver.

[Det er] en sjel i kontinuerlig takksigelse. Samtidig som enhver handling og impuls, enhver tanke og ethvert strev, gjør henne stadig fastere i kjærligheten og er et ekko av evighetens sanctus.[1]

Elisabeth av Treenigheten dør av Addisons sykdom under forferdelige lidelser i en alder av 26 år, den 9. november 1906. Hun lengter etter å gå til «Lyset, til kjærligheten, til livet …» der hun skal få hive seg inn i Treenighetens favn, men har samtidig omsorg for dem som blir igjen. Her er hennes ønsker for sin søster:

«Ordet skal, liksom en krystall, prente inn bildet av sin egen skjønnhet i din sjel, slik at du blir ren av hans renhet, lysende av hans lys. Den Hellige Ånd skal forvandle deg til en forunderlig lyre som, i stillheten under hans berøring, kommer til å frembringe en vidunderlig lovsang til kjærligheten. Da blir du en ‘lovsang til hans herlighet’, det som jeg drømte om å få være her på jorden. Det er du som får erstatte meg. Jeg skal være Laudem Gloriae foran Lammets trone, og du Laudem Gloriae i din sjels sentrum.»

Elisabeth til Margeruite, april 1906,
sitert i Ditt nærvær er min glede (s. 104)

[1] Andliga skrifter, s. 119-120; The Complete Works, Vol I, s. 112.