Hvorfor skriver vi så mye om helgener?

Hvorfor skriver vi om helgener? Fordi hellighet er hele målet med kristenlivet. På EWTN.no løfter vi frem gamle og nye helgener som levende vitner om at dette kallet gjelder alle – uansett bakgrunn, alder og rolle i Kirken.

Av sr. Anne Bente Hadland, 15. april 2025

Vi skriver mye om nye og gamle helgener på ewtn.no, og det har en god grunn: Det eneste som faktisk teller i et kristent perspektiv er hellighet. Ingenting annet. Og det gjelder oss alle.

Så når vi velger å skrive om helgener, fra gammel tid og nåtid, er det for å vise at hellighet alltid er aktuelt, og at det gjelder oss alle; paver og prelater, legfolk og ordensfolk, barn og unge.

Hellighet er målet og meningen med kristenlivet, rett og slett. Der er det en radikal likhet i Kirken, også i en hierarkisk kirke som vår, hvor det lett kan virke som om posisjoner og makt er alt dreier seg om, i sær når det går dårlig. Da kan Kirken lett fremstå som en slags verdslig, menneskelig institusjon, i stedet for det frelsens sakrament, som hun jo faktisk er.

Les også:
De ti bud: En vei til hellighet i den kristne tro

Når man fordyper seg i helgenenes historie, kan det være fristende å si at “hver tid har sine hellige”. Martyrene kjenner vi fra kirkens tidligste tid og frem til i dag; Stefanus og de uskyldige barn som de første, vi har bekjennerne; de som holdt fast ved troen i motgangstider uten at de av den grunn mistet livet, helgenkonger – Olav, Erik, Knut – på et tidspunkt hvor kirke og stat nærmest var en enhet, ulærde kvinner med mystiske erfaringer som får gjennomslag når andre autoriteter svekkes – bare tenk på Katarina av Siena – barn som får Maria-åpenbaringer på et tidspunkt i historien hvor rasjonaliteten trumfer troen; Bernadette i Lourdes, barna i Fatima, vi har nonner og munker, og gjennom hele 1900-tallet stadig flere legfolk som blir helligkåret; også ektepar, ja, hele familier, som den polske familien Ulma som ble helligkåret i fjor, og som ble drept fordi de hadde skjult jøder under 2. verdenskrig. Og nå, den 27. april blir Carlo Acutis helligkåret. Den første millenniums-helgenen, ungdommen som ble syk og døde av kreft bare 15 år gammel, som i likhet med sine jevnaldrende likte fotball, data, videospill og venner, men som kunne si på sitt dødsleie: «Jeg dør lykkelig fordi jeg har levd mitt liv uten å kaste bort et eneste minutt på noe som ikke ville glede Gud.» Og senest i dag, 14. april, ble det kunngjort at saligkåringsprosessen for den verdenskjente arkitekten, Antonio Gaudí, er åpnet. Ikke fordi han var en fremragende arkitekt, men på grunn av hans dype vennskap med Kristus.

Alle disse helgenene har vært barn av sin egen tid, de har levd midt i de vanlige omstendighetene i sin tid og på sitt sted. De appellerer ikke nødvendigvis til hver enkelt av oss. Den troende kan fritt velge hvem man vil hente inspirasjon hos, likeså hvem man vil be til om man ønsker det. Bredden blant helgenene tillater hver enkelt av oss å finne sin helgentype, det menneske som har nådd langt på den vei der en selv bare er nybegynner og som derfor egner seg som personlig veileder. 

«Derfor er alle i Kirken, enten de nå tilhører hierarkiet eller de ledes av det, kalt til hellighet, ifølge apostelens ord som sier: ‘Guds vilje er at dere skal bli helliget’ (1. Tess. 4,3)» og «ved Guds nåde holde fast ved den helliggjørelse de har fått del i, og føre den videre i sitt liv» (Lumen Gentium, kap. 5, «Om at alle er kalt til hellighet i Kirken»). Dette sier Det annet vatikankonsil (Vatikan II) om hellighet. Konstitusjonen om Kirken, Lumen Gentium, som regnes som Vatikan IIs viktigste dokument, understreker alles kall til hellighet uansett livsform, uansett tjeneste, uansett sivilstand.

Et hovedanliggende fra Det annet Vatikankonsil er å evangelisere verden som et fellesskap med aktiv deltakelse fra alle dets medlemmer. Utfordringen for oss alle er å bli sentrert i Jesus Kristus. Det er ut fra det vi bygger opp Kirken.

Det er ingen tvil om at Kirken trenger fornyelse – og den kommer nedenfra gjennom hellige menn og kvinner – og barn og unge! Det som er viktig for fornyelsen av kirken, er ikke å klamre seg til posisjoner og makt, men å ønske å være en ekte kristen, en etterfølger av Jesus Kristus. At vi alle har et ønske om å bli hellige og være bønnens mennesker.

Det er og forblir en støtte og en oppmuntring å vite at der alltid er noen blant de kristne som er troverdige vitner om evangeliet, og at der alltid i Kirken vil finnes nye profeter som drives av entydig evangeliske motiv og representerer en autentisk kristendom.

Jeg har tidligere skrevet om hellighetsideal i forandring, i Prismet Årg. 45, nr 2 (1994). Artikkelen er gjengitt på katolsk.no.

Mer om Vatikan II og hellighet:
Om Carlo Acutis
Om Gaudí

Mer litteratur:
Vallquist, Gunnel: Helgonens svar. Stockholm, 1981. Både en generell innføring om helgener og en presentasjon av enkelte helgenskikkelser.

Woodward, Kenneth L.: Making Saints: How the Catholic Church Determines Who Becomes a Saint, Who Doesn’t, and Why. New York, 1990. En presentasjon av helgenenes historie, og en kritisk undersøkelse av helligkåringsprosessen og kriteriene for hellighet.