Hva skjer når paven dør?

Hva skjer når paven dør? Dødsfallet til en pave setter i gang en nøye regulert prosess kjent som sedisvakans. I denne perioden styres Den hellige stol midlertidig mens kardinalene forbereder og gjennomfører valget av en ny pave – en prosess med dype røtter i kirkens tradisjon.

Av Peder Josef Foss, 23. april 2025

Enhver monarks død innebærer en del seremonier og prosedyrer for å forsikre en verdig avskjed og en trygg videreføring av makt, men det er få tilfeller hvor de er så utviklede og gamle som ved en paves død. Per dags dato er det St. Johannes Paul IIs apostoliske konstitusjon Universi Dominici gregis ‘Om det apostoliske sede vacante og valget av den romerske pave’[1] som I denne artikkelen vil de mange ritualene og hendelsene som følger pavens død forklares i rekkefølge.

1. Sede vacante

Perioden etter at paven er død frem til den neste er valgt kalles ‘interregnum’, som for andre kongehus, men når det gjelder Den hellige stol kalles det også sede vacante (‘tomt sete’). Frem til den nye paven velges er det kardinalkollegiet (de opp til 120 fremste av Den romerske kirkes prelater, utnevnt av paven) som fortsetter den romerske kuries (den kirkelige regjeringens) daglige gjøremål og forbereder valget av en ny pave. De betros ikke fylden av pavelig myndighet, bare evnen til å ta beslutninger som gjelder daglige gjøremål og saker som ikke kan vente.

• Sertifisering av pavens død og forsegling av hans gemakker

Når han underrettes om at paven er død skal den pavelige camerlengo (kardinalen i det pavelige hushold med ansvar for Den hellige stols eiendommer og inntekter), straks bekrefte hans død. At camerlengoen banker lett på hodet til den avdøde paven med en sølvhammer for å bekrefte hans død er et rykte. Derimot har det i tidligere tider vært en praksis å gjenta den avdødes dåpsnavn tre ganger, men det forekommer ikke i rituale.

Camerlengoen, sammen med de andre embetsmenn som tilhører husholdet, legen og pavens familie, ber Gud om å se i nåde til den avdøde og motta hans sjel sammen med alle de hellige. «Måtte Kristus som kalte deg ta deg imot, og føre deg med Abraham inn i paradis.» Maria-antifonen Salve Regina synges også, og dødssertifikatet ferdigstilles.

Når camerlengoen har bekreftet pavens død, tar han den pavelige ring (‘Fiskerens ring’) og seglet som ble brukt av paven på offisielle dokumenter, og han sørger for at pavens rom forsegles.

Han underretter så kardinalkollegiet. Pavens død kunngjøres for Romas befolkning av Romas kardinalvikar. Alle kardinalene verden over kalles så til Roma for å overvære begravelsen, sørgeperioden og konklavet.

• Pavens begravelse

En ni-dagers sørgetid (novendiales) følger en paves død, og han skal begraves mellom den fjerde og sjette dagen. Pavens legeme skal iføres røde pavelige gevanter og stilles ut i Peterkirken så de troende kan se ham og ta avskjed. Når legemet stilles ut foretas det en gudstjeneste med salmesang som innledes med antifonen «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» (Joh 11,25-26). Hver dag feires det rekviemmesser for paven i Peterskirken med fargen rød.

Til begravelsesmessen innbys statsoverhoder og gjester, men den er også åpen for alle de troende.

I denne tiden skal Fiskerens ring og seglet for apostoliske brev destrueres. Eventuelle dokumenter adressert til kardinalene etterlatt av paven skal leses opp for dem, og de skal høre åndelige meditasjoner fra pålitelige og aktede geistlige om Kirkens nåtidige utfordringer.

• Konklavet åpnes

Valget av en ny pave foretas av de blant kardinalene som har stemmerett (under 80 år gamle) i en prosess som kalles konklave. Navnet kommer av latin (cum – med, clavis – nøkkel) fordi kardinalene stenges inne i det sixtinske kapell inntil de har valgt en ny pave. Konklavet skal begynne tidligst femten dager etter sede vacante er blitt kunngjort for at kardinalene rundt om i verden skal ha tid til å innfinne seg i Roma, men må ikke begynne senere enn tyve dager etter pavens død.[2]

På den avtalte dagen møtes alle kardinalene i Peterskirken om morgenen for å feire votivmessen for pavevalg – Missa Pro Eligendo Papa. Om ettermiddagen skal de samles, iført kordrakt,[3] i det apostoliske palass’ paulinske kapell. Så begynner den berømte prosesjonen, hvor kardinalene går til det sixtinske kapell mens helgenlitaniet synges. Seremonien ledes av kardinalkollegiets dekan (den første blant kardinalene). Det hele begynner med korsets tegn. Dekanen ber Gud om bistand til å velge en verdig Petri etterfølger. Blant annet ber han: «Måtte Herren føre våre skritt på sannhetens vei, slik at vi, på forbønn av den salige Jomfru Maria, de hellige apostlene Peter og Paulus og alle de hellige, alltid gjør det som er Ham til behag.» I prosesjonen går korsbæreren med krusifikset, kantorene og seremonimestrene, kardinalene, diakonen med Evangelieboken og dekanen. I helgenlitaniet som synges påkalles både vestlige og østlige helgeners forbønn.

Når de ankommer kapellet sverger kardinalene samlet, og deretter hver for seg med hånden på Evangeliet, at de vil følge lovene om valget som Pave Johannes Paul II fastsatte, at den av dem som velges til pave vil utøve sitt embete med trofasthet på vegne av Verdenskirken, og de lover å holde hemmelig alle detaljer rundt det forestående valget. På det tidspunktet uttaler den pavelige seremonimester de velkjente ordene: Extra omnes. («Alle, ut!»), hvorpå alle som ikke har noe med valget å gjøre må forlate kapellet. Kardinalene får høre en åndelig meditasjon fra en prest. Etter dette forlater også han kapellet, hvorpå dørene låses og vakter settes ved dem. Åpningen av konklavet avsluttes med å synge Maria-antifonen Sub tuum præsidium («Under ditt vern»).

• Valget

Valget foretas gjennom avstemninger, opp til fire om dagen. Avstemninger foregår ved at hver kardinal skriver navnet på kandidaten han ønsker å gi sin stemme på en papirseddel med ordene Eligo in Summum Pontificem… («Jeg velger til pave…»). Han bretter den i to, går frem til alteret hvor kardinalene som skal telle stemmene (disse velges ved loddtrekning) venter og legger seddelen i valgurnen med formelen: «Jeg tar Herren Kristus, som vil være min dommer, til vitne på at min stemme går til ham som jeg, for Guds åsyn, jeg mener burde velges.» Etter avstemningene telles stemmene. Når stemmene er talt, brennes de – de troende kan se om det ble valgt en ny pave avhengig av om røyken er svart (intet resultat) eller hvit (en ny pave).

• Den nye paven

Når valget har funnet sted går kardinalen av høyest rang til ham og spør: «Godtar du din kanoniske utvelgelse som pave?» Og når han svarer ‘ja’ spørres han videre: «Ved hvilket navn ønsker du å bli kalt?» Den nyvalgte paven velger så et navn. Alle kardinalene viser ham deretter ærbødighet og lover ham lydighet. Etter en takksigelse til Gud går kardinaldiakonen og den nyvalgte paven, og fra balkongen til det apostoliske palass lyder det for folkemengden: Annuntio vobis gaudium magnum: Habemus papam! («Jeg kunngjør dere en stor glede: Vi har en pave!»)

Bibliografi

• Pave Johannes Paul II, «Universi Dominici Gregis,» Apostolisk konstitusjon, 22. februar 1996, https://www.vatican.va/content/john-paul-ii/en/apost_constitutions/documents/hf_jp-ii_apc_22021996_universi-dominici-gregis.html.
• Ordo Exsequiarum Romani Pontificis og Ordo Rituum Conclavis. http://www.conclave.it/preghiere.php

[1] Pave Johannes Paul II, «Universi Dominici Gregis,» Apostolisk konstitusjon, 22. februar 1996, https://www.vatican.va/content/john-paul-ii/en/apost_constitutions/documents/hf_jp-ii_apc_22021996_universi-dominici-gregis.html.

[2] Like før hans abdikasjon trådte i kraft 28. februar 2013, justerte Pave Benedikt XVI denne regelen slik at konklavet nå kan begynne tidligere enn etter 15 dager dersom alle kardinalene er ankommet Roma eller hvis det er en annen vektig grunn som gjør det viktig å fremskynde valget. Jfr. Pave Benedikt XVI, Motu Proprio Normas Nonnullas, 2013. https://www.vatican.va/content/benedict-xvi/en/motu_proprio/documents/hf_ben-xvi_motu-proprio_20130222_normas-nonnullas.html.

[3] Romerske kardinalers kordrakt består av skarlagenfarget soutane (eller talar, den fotside prestekjolen med 33 knapper og med belte, kalt ‘fascia’), rochet (hvit blondekantet korskjorte), skarlagenfarget mozetta (skulderkappe), kors om halsen, skarlagenfarget zuchetto (lite hodeplagg som dekker toppen av hodet) og skarlagenfarget biretta (stiv hatt med dusk og tre «horn»).