GUD; HVOR VAR DU?
Av sr. Ragnheild Marie Bjelland, 18. februar 2025
Så lett det er det å spørre – Gud, hvor VAR du, Gud, ja, hvor ER du, – når livet synes å gå oss imot?
Svaret er at Gud er der, selv når vi ikke opplever det slik. Livet er vanskelig, vi føler på motstand og det er så lett å spørre, Gud, hvor er du?
Vi er ikke alene om å stille spørsmålet, i Getsemane have spurte selv Jesus sin egen Far; – har du forlatt meg?
Den kjente historien med skrittene i sanden, hvor den som vandrer ser spor av en som går ved siden av seg, er kjent. Vandreren går alene, men fra tid til annen er det to par spor i sanden – Gud vandrer med oss!
I 2 Samuels bok kan vi lese disse linjene:
«Herren er mitt berg og min borg og min befrier,
min Gud er klippen der jeg søker ly.
Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern,
min tilflukt, min frelser som frir meg fra vold.
Jeg ropte til Herren, han som får lovsang,
og jeg ble frelst fra mine fiender».[1]
Måtte vi kunne gjøre disse ordene til våre egne, selv i de situasjonene hvor vi ikke kan se at Gud er ved vår side.
Herren er mitt berg og min borg og min befrier,
min Gud er klippen der jeg søker ly.
Gud er vår klippe, uten tillit til Gud har vil ingenting å støtte oss til. I tillit blir Gud vår befrier, selv når livet er tungt å bære, altfor tungt å bære for oss alene.
Vi trenger Gud, vi trenger å vite at Gud er der, at Gud var der.
Litt senere i Samuelsboken, vers 33 kan vi lese:
«Gud er mitt sterke vern, han gjør min ferd hel.
Han gir meg føtter som en hind og lar meg stå på høydene.
Han lærer opp hendene mine til krig, armene spenner buen av bronse.
Du gir meg din frelse til skjold, bøyer deg ned og gjør meg stor.
Du baner vei for mine skritt, anklene mine vakler ikke».
[1] 2 Sam 2