Fra Chicago til Peters stol: Pave Leo XIVs reise

Oppvokst i Chicago, formet som biskop i Peru og preget av den hellige Augustins eksempel begynner pave Leo XIV sitt pontifikat med stillferdig styrke og et globalt perspektiv.

Av Solène Tadié, Zelda Caldwell, Jonathan Liedl og Edward Pentin, 12. mai 2025

Pave Leo XIV, den første amerikaneren til å lede Den katolske kirke, innleder sitt historiske pontifikat med rolig autoritet og dyp misjonsiver.

Som en åndelig sønn av den hellige Augustin, nær medarbeider og beundrer av pave Frans, og som Chicago-prest med et misjonskall formet i møtet med Latin-Amerikas kirkelige og sosiale utfordringer, representerer hans valg som den 266. etterfølger av apostelen Peter både kontinuitet og håp om fornyet enhet blant katolikker verden over.

På vei inn i konklavet som valgte ham 8. mai, allerede på konklavets andre dag og tidligere enn mange Vatikan-observatører hadde forventet, var ikke kardinal Robert Prevost blant medienes mest omtalte «favoritter». Hans relativt unge alder (69), korte tid som kardinal (bare 19 måneder), og ikke minst det faktum at han var amerikaner, gjorde at mange så ham som mindre sannsynlig.

Men kardinalelektorene så i den tidligere misjonsbiskopen fra Peru, egenskaper de ønsket seg i en pave akkurat nå: ydmykhet, sinnsro, et misjonshjerte og evne til å bygge broer i en splittet kirke. Pave Leo er også  tidligere leder for Augustinerordenen – som i sin regel oppfordrer medlemmene til å «leve sammen i harmoni, ett i sinn og hjerte på veien til Gud».

«Uten frykt, hånd i hånd med Gud og hverandre, går vi fremover,» oppfordret den nyvalgte paven i sin første tale fra loggiaen på Peterskirken.

Hans valg av pavenavn ga nok en interessant overraskelse. I et møte med kardinalkollegiet 10. mai forklarte pave Leo XIV at han var inspirert av pave Leo XIII, som ved inngangen til det 20. århundret, midt under sin tids store industrielle revolusjon, lanserte Kirkens moderne sosiallære  med sin banebrytende encyklika Rerum Novarum fra 1891.

«I vår egen tid tilbyr Kirken sin skatt av sosiallære som svar på en ny industriell revolusjon og utviklingen innen kunstig intelligens, som skaper nye utfordringer for forsvaret av menneskets verdighet, rettferdighet og arbeid,» sa pave Leo.

Han talte til kardinalene på italiensk – ett av seks språk han behersker – og presenterte flere grunnleggende prinsipper som vil prege hans pontifikat: «en tilbakevending til Kristi primat i forkynnelsen; misjonær omvendelse av hele det kristne fellesskap; økt vektlegging av kollegialitet og synodalitet; oppmerksomhet mot sensus fidei, spesielt i dens mest autentiske og inkluderende uttrykk, som folkelig fromhet; kjærlig omsorg for de minste og forkastede; modig og tillitsfull dialog med dagens verden.»

Røtter i Chicago 

Det vil ta lang tid før sjokket og overraskelsen som gikk gjennom Petersplassen og verden for øvrig da pave Leo XIV trådte frem på balkongen den 8. mai, legger seg.

Ingen steder oppleves valget av den første amerikanske paven mer uvirkelig enn i hans hjemby Chicago, hvor familie og venner bare kjente ham som «Bob».

Robert Francis Prevost ble født i Chicago 14. september 1955. Hans far, Louis Marius Prevost, var en marineveteran fra andre verdenskrig og skoleadministrator med foreldre innvandret fra Frankrike og Italia. Moren, Mildred Martinez, var skolebibliotekar med familie fra New Orleans, og med røtter i Spania og Haiti.

Prevost og hans to brødre, Louis og John, var ministranter i sognet St. Mary of the Assumption i Dolton, på sørkanten av Chicago. Moren var medlem av sognets alter- og rosenkransgruppe og sang i kirkekoret, ifølge Chicago Sun-Times.

«Hun var en av kvinnene vi kalte kirkedamene,» fortalte Marianne Angarola (69), en tidligere klassekamerat av Prevost, til avisen. «De gikk til messe hver dag. De rengjorde alteret, kirken, sakristiet. Hun var involvert i alt, inkludert innsamlingsaktiviteter. Jeg kan ikke huske å ha sett henne i bukser.»

Den fremtidige paven gikk på sognets skole, og i stedet for å følge sine brødre til Mendel College Prep High School, hvor moren arbeidet, dro han til Michigan og gikk på St. Augustine Seminary High School, en forberedende skole for presteseminar med 100 elever.

Prevost utmerket seg akademisk og hadde ledende verv i flere elevorganisasjoner. Han fikk utmerkelser for høye prestasjoner på PSAT/National Merit Scholarship-prøven, var visepresident i elevrådet, redaktør for årboken, og medlem av skolens nasjonale æresforening og misjonsklubb.

Bob Schick, en tidligere klassekamerat som delte sin årbok fra 1973 med WBZ-TV, CBS News’ Boston-filial, husker den fremtidige paven som en «leder». Han understreket også at Prevost var skolens avgangstaler, leder av tale- og debattklubben, og medlem av skolens «spirit club» (han er fotografert nederst i en menneskelig pyramide). Schick minnes at Prevost, som var eldre elev, tok seg av yngre elever med hjemlengsel på internatskolen.

«Bob var en av dem som tok folk under sine vinger,» sa han.

Prevost fortsatte med studier i matematikk ved Villanova University utenfor Philadelphia, der han var medlem av universitetets pro-life-klubb og deltok på den årlige March for Life i Washington, D.C. For å hjelpe til med studiekostnadene arbeidet han som gartner på Saint Denis kirkegård i Havertown, ifølge NBC Philadelphia.

En misjonerende prest

Etter studiene trådte han inn i Augustinerordenen i 1977 og ble ordinert til prest i Roma i 1982. Hans tidlige virke kombinerte intellektuell innsats med pastoralt engasjement, og han tok doktorgrad i kanonisk rett ved Angelicum, det pavelige universitetet St. Thomas Aquinas. Doktoravhandlingen handlet om «rollen til den lokale prioren i Augustinerordenen».

Snart førte misjonskallet ham langt fra hjemstaten Illinois. Fra 1985 ble Peru hans hjem i nesten 15 år, hvor han tjenestegjorde i ulike roller, både pastoralt og juridisk, og vant respekt hos det peruanske folket.

Ved Augustinernes misjon i Trujillo fylte han mange roller: formasjonansvarlig, lærer for ordensbrødrene, og i erkebispedømmet Trujillo som juridisk vikar og professor i kanonisk rett, patristikk og moralteologi ved presteseminaret San Carlos y San Marcelo.

I denne perioden var han også sogneprest i en fattig bydel, og administrator for et annet sogn. Prevost ble kjent som en som bygget fellesskap og fremhevet den augustinske spiritualiteten, med vekt på enhet, kjærlighet og ydmykhet.

«Med dere er jeg kristen, for dere er jeg biskop,» sa han i sin første tale som pave, med et ekko av Augustins kjente ord og en tydelig understreking av sin pastorale identitet.

Prevost vendte tilbake til Chicago i 1999 etter å ha blitt utnevnt til provinsial for augustinerprovinsen der. I 2001 ble han valgt til generalprior for augustinerne, med ansvar for ordensbrødre i 50 land. Han ble gjenvalgt for ytterligere seks år i 2007.

I 2014 sendte pave Frans ham tilbake til Peru som apostolisk administrator, og året etter ble han biskop av bispedømmet Chiclayo.

Hans bispemotto, In Illo uno unum – «I den ene Kristus er vi ett» – fremhevet hans ønske om å bevare Kirkens enhet. Setningen er hentet fra Augustins kommentar til Salme 127, der det forklares at «selv om vi kristne er mange, er vi ett i den ene Kristus».

«Som man ser av mitt bispemotto, er enhet og fellesskap virkelig en del av Augustinerordenens karisma, og også en del av min måte å handle og tenke på,» sa daværende kardinal Prevost i et intervju med Vatican News i 2023. «Jeg mener det er svært viktig å fremme fellesskap i Kirken, og vi vet godt at fellesskap, deltakelse og misjon er de tre nøkkelordene for synoden. Som augustiner er det derfor fundamentalt for meg å fremme enhet og fellesskap.»

Hans åndelige og teologiske tilknytning til Augustin har vært tydelig gjennom hele hans virke. Dette var også målestokken da han vurderte pave Benedikt XVIs pontifikat i dokumentaren The Papacy of Reason (2008). Den gang sa pater Prevost: «Pave Benedikt finner hos Augustin så mange elementer av sin egen spiritualitet, sin kjærlighet til Guds ord, behovet for – som profetene og Augustin sier – å fortære Guds ord, å dykke ned i skjønnheten som Gud åpenbarer for oss gjennom sitt ord.»

«Augustin gjorde det stadig,» sa han. «Jeg mener pave Benedikt også gjør dette gjentatte ganger i sine egne skrifter og prekener. Hos Augustin finner han et ekko av sin egen erfaring som menneske, prest, biskop og teolog.»

Pave Leo XIV har en utpreget misjonærånd. Hans lange år i Peru formet hans pastorale instinkter. Som biskop av Chiclayo (2015–2023) ledet han et stort bispedømme gjennom politiske og sosiale kriser, og ble hyllet for å bidra til Kirkens institusjonelle stabilitet.

I et intervju med Associated Press beskrev pater Alexander Lam, en peruansk augustiner som kjenner paven, ham som en forkjemper for sosial rettferdighet og vern om miljøet.

«Selv biskopene i Peru kalte ham helgenen, helgenen fra nord, og han hadde tid til alle,» sa pater Lam. «Han var personen som fant deg langs veien. En slik biskop var han.»

«Den hellige far kjenner vårt land intimt: fra den varme sanden langs våre kyster, til våre fjells ukuelige styrke og Amazonas’ grønne hjerte,» uttalte Den peruanske bispekonferansen.

«Under sin evangeliserende ferd gjennom Peru styrket han troen med sitt budskap, alltid oppmerksom på de ydmykes behov, med kloke og forsiktige ord som underviste oss i søken etter sannheten, og med sin varme tilgjengelighet for alle, både troende og dem som står lengre unna, alltid drevet av kjærlighet til Jesus Kristus,» het det videre i uttalelsen.

Pater Guillermo Inca Pereda, assisterende sekretær i bispekonferansen, fortalte til ACI Prensa, at «følelsen da kardinal Robert Prevosts navn ble kunngjort som pave, hyrde for den universelle kirke, var virkelig ubeskrivelig, et uforglemmelig øyeblikk».

«Vi har arbeidet med ham, delt mange avgjørende øyeblikk. Jeg har sett hans klokskap, utholdenhet, hans standhaftighet og den enkelhet som kjennetegner ham, og at han alltid med stor dybde går inn for å løse saker», sa han.

«Jeg tror at hans erfaring fra Peru vil gi ham en særlig følsomhet, fordi han kjenner vårt folk, vår folkelige religiøsitet, våre fattigdomssituasjoner, og at han midt i vanskelighetene har sett at håpet aldri går tapt», la den peruanske presten til.

I 2023 kalte pave Frans ham til Roma for å tjene som prefekt for Dikasteriet for biskoper, hvor han ble en sentral skikkelse i utformingen av det globale bispekollegiet. Hans tid i kurien var preget av diskresjon og et ry som en som lytter og har evne til å samle ulike perspektiver. Han høstet anerkjennelse for sin evne til å balansere progressiv åpenhet med troskap mot tradisjonen.

«En biskop skal ikke være en liten prins som sitter i sitt eget kongerike», sa han i et intervju med Vatican News i fjor, noe som stemmer godt overens med Frans’ kall til tjenende lederskap. Likevel sto han fast i sensitive spørsmål, blant annet ved å avvise den tyske «synodale veien» og avvise tanken om ordinasjon av kvinner.

Under en pressekonferanse 8. mai etter valget av Leo XIV fortalte biskop Michael Martin fra Charlotte, North Carolina, om et privat møte han hadde hatt med den fremtidige paven i april i Roma, der de diskuterte bispedømmeanliggender i mer enn én time.

«Jeg ble sterkt berørt av hans vennlige natur, men også av hans forståelse for dynamikken, ikke bare i Kirken i USA, men viktigere, i Kirken globalt», sa biskop Martin.

Det som gjorde størst inntrykk på ham, fortalte biskopen, var Prevosts rolige væremåte.

«Hans interesse for meg og det som skjedde i Charlotte, spesielt de tingene vi diskuterte, ga meg en klar følelse av en mann som brydde seg dypt om det som var viktig for meg, kanskje mer enn det som var viktig for ham selv». sa biskop Martin.

Stillferdig styrke bygget på tro

Alle beskriver paven som en person med tyngde, som tar sitt kall svært alvorlig.

Under synoden om synodalitet satt delegat José De Urquidi ved samme bord som pave Leo, og lærte å kjenne og respektere ham gjennom ukene med gruppesamtaler.

«Han er en reflektert mann, en dyp tenker. Han ønsket aldri å være sentrum for oppmerksomheten, og hadde ikke noe behov for å snakke bare for å snakke», fortalte De Urquidi til Register.

Han beskriver ham som «veldig praktisk», men samtidig med en dyp spiritualitet som skinte gjennom i møtet med andre.

«Han bryr seg dypt om mennesker. Han viser stor omsorg og kjærlighet til biskopene fra hele verden», sa han.

Pater Robert Hagan, en venn av Prevost, fortalte til The New York Times at han ble kjent med Prevost da den fremtidige paven var hans overordnede i Racine, Wisconsin.

«Han hadde et glimt i øyet, utstrålte ro. Han er en mann med indre balanse. Han var ikke opptatt av drama. Han var rolig», fortalte Hagan, som nå er provinsialprior med ansvar for augustinerordenen i Philadelphia-området.

«Jeg tenker på ham som Bob», sa han, og la til at han måtte lære seg å tenke på nytt. «Da han dukket opp på balkongen, var det som om et familiemedlem dukket opp.»

Alvoret hans betyr imidlertid ikke at han ikke kan slappe av og ha det gøy. Paven er en ivrig sportsfan, heier på Chicago White Sox (et bilde av ham iført klubbens stripete drakt avsluttet debatten), og elsker å spille tennis.

«Jeg anser meg selv som en ganske god amatørtennisspiller. Siden jeg forlot Peru har jeg hatt få anledninger til å spille, så jeg ser frem til å komme tilbake på banen,» sa han i et intervju med Augustinerordenens nettside etter at han ble kardinal. «Ikke at denne nye jobben har gitt meg særlig mye fritid til det så langt», la han til.

Han fortalte også at han liker å lese, gå lange turer, reise og tilbringe tid med venner.

«Og for å være ærlig, som augustiner har det vært en av de største gavene i mitt liv å ha et rikt fellesskap, bygget på evnen til å dele hva som skjer med oss, med andre, og være åpen for andre», sa han i samme intervju. «Gaven av vennskap fører oss tilbake til Jesus selv. Evnen til å utvikle autentiske vennskap er vakker. Uten tvil er vennskap en av de mest vidunderlige gavene Gud har gitt oss.»

Engasjert i samfunnsdebatten

Selv om han er kjent for sin ikke-konfronterende personlighet og sin motstand mot å blande ideologi inn i religiøse spørsmål, har Leo XIV allerede uttrykt reservasjoner overfor den konservative katolisismen til USAs nåværende visepresident JD Vance og hans bruk av begrepet ordo amoris for å rettferdiggjøre Trumps innvandringspolitikk.

I februar retweetet han en artikkel fra National Catholic Reporter med tittelen «JD Vance tar feil: Jesus ber oss ikke rangere kjærligheten vår til andre». I 2015 delte han en artikkel med tittelen «Kardinal Dolan: Hvorfor Donald Trumps anti-innvandrer-retorikk er så problematisk».

Slike signaler på sosiale medier antyder at Leo XIV, i likhet med sin forgjenger, ikke vil være redd for å ta til motmæle mot det han oppfatter som forvrengninger av Kirkens lære.

På den annen side har han vært tydelig i sin motstand mot kjønnsideologi og i sitt forsvar av familien.

New York Times siterte fra en tale han holdt i 2012, hvor han «kritiserte praksiser han kalte ‘uforenlige med evangeliet’, med henvisning til ‘homofil livsstil’ og ‘alternative familier bestående av likekjønnede par og deres adopterte barn’.»

Selv om han ikke er registrert hos noe politisk parti, viser valgdokumenter at han stemte i republikanernes primærvalg i 2012, 2014 og 2016.

Pave Leo XIV har i praksis omfavnet møtet som en motvekt til polarisering, og har allerede uttrykt støtte til pave Frans’ innsats for å fremme en mer «synodal» kirke.

«Ideologier har fått større makt enn den ekte erfaringen av menneskelighet, tro, og de reelle verdiene vi lever etter. Noen misforstår enhet som ensartethet: ‘Dere må være akkurat som oss.’ Nei, slik kan det ikke være», sa han.

Samtidig har han understreket at han ikke støtter å oppgi Kirkens lære for å tilfredsstille motstridende stemmer.

«Heller ikke kan mangfold forstås som en måte å leve uten kriterier eller orden. Sistnevnte mister av syne det faktum at helt fra verdens skapelse kan naturens gave, gaven av menneskeliv, og alle de ulike tingene vi faktisk lever og feirer, ikke opprettholdes ved å finne på egne regler og bare gjøre ting på vår egen måte,» sa han.

«Dette er ideologiske posisjoner», understreket han. «Når en ideologi får herredømme over mitt liv, kan jeg ikke lenger gå i dialog eller engasjere meg med andre, fordi jeg allerede har bestemt meg for hvordan ting skal være. Jeg blir lukket for møtet, og dermed kan ingen forandring finne sted.»

I sine ord til de troende fra loggiaen signaliserte pave Leo XIV klart at den nye evangeliseringen vil fortsette under hans pontifikat.

«Takk til mine kardinalbrødre som valgte meg til Peters etterfølger, for å vandre sammen med dere som én samlet kirke, der vi sammen søker fred og rettferdighet, arbeider sammen som kvinner og menn; trofaste mot Jesus Kristus, som uten frykt forkynner Kristus, er misjonærer, trofaste mot evangeliet», sa han.