Er Europa kristent?

Av Olav Hovdelien, 20. februar 2025

Den franske religionsforskeren Olivier Roy (f. 1947) stiller dette spørsmålet i en liten bok som kom ut for noen år siden (Olivier Roy, Is Europe Christian? (Hurst & Company, London, 2019)). Spørsmålet som stilles er stort og mangetydig. Handler det om kristendom som kulturell kraft, handler det om andelen troende eller gudstjenestedeltakere i befolkningen, eller handler det om samfunnsinstitusjonene sekulariseres?

Roy setter seg fore å belyse spørsmålet om hvorvidt Europa er kristent fra ulike vinkler. Hensikten hans er å bidra til en bedre forståelse av prosesser som ligger til grunn for den sviktende gudstroen, særlig blant befolkningene i Vest-Europa, og hva det kan få av følger fremover. Hans faglige bakgrunn er statsvitenskap og politiske studier, med en særlig interesse for religion i den offentlige sfæren. Til daglig er Roy tilknyttet European University Institute i Firenze, hvor han har arbeidet siden 2009. Han har også skrevet flere bøker om politisk islam.

Forfatteren viser i sin bok om kristendom i Europa til hvordan 1960-tallet ble et kulturelt vendepunkt. Siden den gang har kristendommen som normativ samfunnsfaktor i stadig sterkere grad blitt utfordret av en ny samfunnsideologi, som stiller seg kritisk til den «gamle» samfunnsorden og dens institusjoner. Til tross for et sterkt engasjement har det her hjemme endt med nederlag både når det gjelder kampen mot selvbestemt abort, kampen mot såkalt kjønnsnøytral ekteskapslov, for å nevne noen av de store sakene. Vi har nå et samfunnsliv der kristendommen synes å være på defensiven. En annen måte å si dette på, er at det har vært et kulturelt hegemoniskifte, og dette vil kunne få konsekvenser som vi i dag kanskje bare kan ane konturene av, hvis ikke trenden snur.

Hegemonibegrepet henter forfatteren fra den italienske, marxistiske filosofen og politikeren Antonio Gramsci (1891–1937), som snakket om «kulturelt hegemoni» som måten en dominerende eller styrende klasse hersker over andre klasser i et samfunn, blant annet ved å fremstille sine egne verdier og holdninger som allmenngyldige. Den hegemoniske ideologien blir dermed en enormt mektig kraft i og med at den former virkelighetsforståelsen til de fleste mennesker i et samfunn, ikke bare medlemmene i den herskende klassen. Da blir det krevende å være motkulturell, selv om det er nettopp dette kristne er kalt til å være. Et eksempel på hvordan et hegemonisk standpunkt kan fungere, ser vi her hjemme i forbindelse med den årlige markeringen av «pride». I den forbindelse blir de som hevder at «pride» bygger på en kjønnsideologi som det er grunn til å være kritisk til, ofte møtt med negative reaksjoner. De får gjerne høre at det slett ikke er snakk om noen «ideologi», men noe som alle gode moderne mennesker støtter opp om. Dette handler om hegemonisk makt.

Pave Johannes Paul II brukte ordene «dødens kultur» om de kulturelle strømningene som han så var på fremmarsj i vår tid, og som ifølge ham var i ferd med å forandre Europa i en nyhedensk retning. I likhet med sine etterfølgere fryktet Johannes Paul den religionsfiendtlige sekularismen mer enn han fryktet islam. Ifølge Roy har de konservative partiene i Europa i stor grad sluttet å kjempe for de kristne verdiene. Regelen har blitt at den politiske venstresiden angriper tradisjonelle kristne verdioppfatninger og normer, slik som at det må en kvinne og en mann til for å konstituere et ekteskap, men at høyresiden unnlater å endre lovverket tilbake slik det var, når de senere sitter ved makten. Dette finnes det flere eksempler på.

Hva blir det igjen av handlingsrom for kirken og kristne i et samfunn som synes å bli mer og mer preget av avkristning, både når det gjelder lovverk, samfunnsinstitusjoner og oppslutning omkring kristne ritualer?

For den offisielle lutherske norske kirkes del synes strategivalget å være tatt. Her synes forsøket på å være en motkulturell kraft som forkynner Kristus i pakt med sin overlevering langt på vei å være forlatt. Når preses i Bispemøtet, Olav Fykse Tveit, ble konfrontert med målingen av gudstro i den norske befolkningen av Norsk Monitor 2020, svarte han ifølge NTB at religion og gudstro er mye mer enn meninger i en meningsmåling: «Det handler om ritualer og ulike kulturelle uttrykk, tradisjoner, bygninger og mye mer. Det er fortsatt 3,7 millioner norske borgere som er medlem av Den norske kirke, og mange av de andre trossamfunnene i Norge er kristne kirker.» Tilsvarende ser vi ofte at når de lutherske kirkelederne forsøker seg med et budskap i den norske offentligheten, handler det helst om politiske spørsmål som klima, Palestina og migrasjon. Den kristne forkynnelsen forsvinner i politisering, hvor velment den enn måtte være.

De katolske biskopene har mange steder i Europa ofte hatt en tilnærming som kan ligne. Budskapet er ofte diffust. Samtidig har nok likevel ikke Den katolske kirke i samme grad tilpasset seg presset fra samtidskulturen som den tidligere norske statskirken.

En strategi for kristne i dagens samfunn, som Roy viser til i boken, er det som på engelsk er blitt kalt «The Benedict Option», etter Rod Drehers bok fra 2017. Denne går ut på at dagens kristne som ønsker å bevare troen på Kristus, må begynne med å erkjenne at de er en minoritet i en i økende grad nyhedensk og kristendomsfiendtlig verden, og trekke seg tilbake fra samfunnet for å bygge sine egne fellesskap og sine egne institusjoner. Dette betyr ikke nødvendigvis at de skal gjøre som Benedikt av Nursia og etablere klostre i ødemarken. «Tilbaketrekningen» kan gjøres også på andre måter. En slik «overvintringsstrategi» har sine begrensninger. «Vinteren» kan bli lang hvis ikke kristne tar opp kampen om hva kulturen bør være preget av når det gjelder verdier.

En alternativ strategi går ut på å arbeide aktivt for en åndelig re-erobring av samfunnet, gjennom aktiv forkynnelse og ved å aktivt søke til ledende samfunnsposisjoner, i den hensikt å på sikt prege både samfunnet og kulturen på nytt. Det blir ikke enkelt, men det er likevel denne strategien pave Johannes Paul oppfordret katolikkene til å følge når han snakket om hvor nødvendig nyevangelisering er.

Olivier Roy, Is Europe Christian? (London: Hurst & Company, 2019)

Olav Hovdelien har en doktorgrad i religionssosiologi og arbeider ved OsloMet – storbyuniversitetet.