… Enkelte har fått engler til gjester, uten å vite det.. 

Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 11. februar 2025

«… enkelte har fått engler til gjester, uten å vite det», leser vi i brevet til hebreerne[1], og det burde få oss til å stille oss spørsmålet; «tar jeg virkelig imot mine gjester som om de er engler?»

Og med ett blir det å ha gjester, det å ta imot noen til noe mye større, noe mye større enn oss selv.

I den benediktinske tradisjon er det å ta imot gjester en del av deres spiritualitet; i ett gjestehus leste jeg engang dette på et lite kort på et rom; «C´est Pâques, parce-ce-que tu es là»  = Det er Påske, fordi du er her! 

Enhver gjest skal tas imot som om han var Kristus selv. 

Klarer vi dette, lykkes vi med å se Kristus i alle dem vi møter på vår vei, i alle dem som banker på vår dør? 

Som så mye annet i våre dennesidige liv, er dette både vanskelig og litt besværlig, men med Guds hjelp er det gjørlig. 

Ingen har noensinne blitt fattig av å elske, ingen har mistet gård og grunn fordi han åpnet sitt hjerte for en fremmed.

Hjertet er en muskel, så kanskje skal vi trene opp våre hjerter slik vi så ofte trener andre muskler?

Måtte vi alle kunne få kjenne at der hvor det finnes kjærlighet og barmhjertighet, der er Gud – «Ubi caritas et amor, Deus ibi est[2]». 

I Bibelen kan vi lese mye om kjærlighet, om kjærlighet og godhet til vår neste, spesielt vakker er teksten fra 1 Johannes brev:   

«Mine kjære, la oss elske hverandre!

For kjærligheten er fra Gud,

og hver den som elsker, er født av Gud

og kjenner Gud.

Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,

for Gud er kjærlighet».[3]

Vår neste, kanskje den vi ikke kjenner, er vår nye gjest, og denne gjesten er alltid velkommen –  «… enkelte har fått engler til gjester, uten å vite det», – måtte Gud lære oss å se at i dypet av hvert menneske kan man ane en engel.

Det er Påske, fordi du er her!

Ubi caritas et amor, Deus ibi est

[1] Hebr 13 , 2b
[2] Finnes i Lov Herren nr 448 og 754
[3] 1 Johs 4: 7-8