«Døden er ikke slutten på alt»: Vatikanet publiserer pavens refleksjoner om alderdom og død

Pave Frans om alderdom og død setter et sterkt fokus på livets siste fase. I en ny tekst publisert av Vatikanet, deler han tanker om hvordan alderdom kan være en tid for nåde og dyp mening, og hvordan døden markerer starten på noe større – ikke slutten.

Av Madalaine Elhabbal 

Vatikanet offentliggjorde tirsdag en tidligere upublisert tekst av pave Frans, som inneholder den avdøde pavens refleksjoner om alderdom og død.

«Vi må ikke frykte alderdommen; vi må ikke være redde for å bli gamle, fordi livet er liv, og å pynte på virkeligheten betyr å forråde sannheten», skrev pave Frans i forordet til en bok på italiensk av kardinal Angelo Scola, «I påvente av en ny begynnelse: Refleksjoner om alderdommen», som kommer ut torsdag.

I den avdøde pavens introduksjon til Scolas bok uttrykker han takknemlighet til den tidligere erkebiskopen av Milano for hans arbeid med å gjenopprette stoltheten over aldring, som ifølge Frans «altfor ofte betraktes som noe negativt».

Problemet, hevdet pave Frans, er ikke at vi blir gamle, men hvordan vi blir gamle. For at alderdommen skal bli en tid som er «virkelig fruktbar og i stand til å utstråle godhet», understreket Frans at den må leves «som en nåde, og ikke med bitterhet», og aksepteres «med en følelse av takknemlighet» til tross for lidelser.

«Å si ‘gammel’ betyr nemlig ikke ‘å være overflødig’, slik et nedverdigende bruk-og-kast-samfunn noen ganger får oss til å tenke», skrev Frans. «Å si ‘gammel’ betyr heller å si erfaring, visdom, kunnskap, dømmekraft, omtanke, lytting, langsomhet… verdier som vi virkelig trenger!»

I denne sammenheng trakk Frans frem besteforeldrenes rolle i samfunnet, og understreket deres betydning for å fremme «balansert utvikling hos de unge» og en kultur preget av fred.

«Midt i våre hektiske samfunn, som ofte hyller det flyktige og har en usunn smak for det ytre, blir besteforeldrenes visdom en veiviser i usikre tider, og hjelper barnebarna med å hente noe ‘ekstra’ fra deres erfaring til sitt daglige liv», skrev han.

Paven skriver at Scolas tekster, «formet av refleksjon og hengivenhet», plasserer perspektivet på aldring og død innenfor rammen av kristendommen, som ifølge ham «ikke først og fremst er et intellektuelt eller moralsk valg, men kjærlighet til en person – Kristus, han som kom oss i møte og kalte oss sine venner».

Til slutt, skriver Frans, er det nettopp i avslutningen på Scolas bok; «en inderlig bekjennelse om hvordan han selv forbereder seg på det endelige møtet med Jesus», at vi får en trøstende visshet: «Døden er ikke slutten på alt, men begynnelsen på noe nytt.»

«Det er en ny begynnelse, som tittelen klokt fremhever, fordi det evige liv, som de som elsker allerede begynner å erfare her på jorden gjennom livets daglige oppgaver – er starten på noe som aldri vil ta slutt.»

«Og nettopp derfor er det en ‘ny’ begynnelse, fordi vi da skal erfare noe vi aldri fullt ut har erfart før: evigheten», skrev paven.