Diakonen – hva og hvorfor?

Av sr Anne Bente Hadland, 20. februar 2025

Til helgen har verdens diakoner sin jubelårsfeiring i Roma. Pave Frans er fortsatt innlagt på sykehus, men erkebiskop Rino Fisichella vil være der i pavens sted, ble det opplyst 18/2. 

I Norge er permanente diakoner nærmest institusjonalisert – vi har hatt permanente diakoner her til lands siden tidlig -90-tall; Gunnar Wicklund-Hansen var først ute i 1991, siden fulgte Jan Peter Langva, Henrik von Achen og Georg Aker, Sindre Bostad, Lars Jul Hansen. I senere år har vi fått stadig flere som preker, underviser, og assisterer i liturgien. Diakonen kan forestå dåp, assistere ved ekteskapsinngåelser, lese evangeliet og preke, og har en definert rolle i liturgien, ja, diakonen kan gjøre alt minus feiring av eukaristien, sykesalving og gi absolusjon ved skriftemål. 

Den katolske kirke, (latinsk ritus), åpnet for ordinasjon av gifte menn til det permanente diakonat i 1967. For ikke så lenge siden gikk også filippinske biskoper inn for å tillate permanente diakoner. Pave Frans ga Filippinene grønt lys for deres undervisningsprogram for diakonkandidater i 2023. Til nå har Kirken på Filippinene kun ordinert diakoner på vei mot prestevielsen. Biskopenes begrunnelse for permanente diakoner var behovet for å styrke evangeliseringen i landets avsidesliggende områder og i områder rammet av prestemangel.

Filippinene med sine 85 millioner katolikker, har ca 10.000 prester, med andre ord omkring 8000 mennesker per prest. Legfolket – både kvinner og menn – spiller en stor rolle i å holde menighetslivet og kristenlivet gående. De leder Ordets liturgi hvor det ikke er prest, de er kateketer og lærere, de bidrar også innen mange sosiale foretak som bekjempelse av sult og fattigdom, styrking av familier, skoler, katastrofeberedskap, organisering av retretter og minnesamlinger, bønnegrupper, arbeid blant rusmisbrukere, mediearbeid og mye mer.  

Så hva skal diakonene på Filippinene gjøre som legfolk ikke allerede gjør? 

Det er faktisk et spørsmål. I The Pillars artikkel om emnet, sier en av prestene som intervjues at  de permanente diakonene vil påta seg oppgaver som i dag utføres av legfolk, som for eksempel å bringe nattverden fra menighetene til fjerntliggende lokalsamfunn, holde liturgiske feiringer uten prest, og å gjennomføre pre-Jordan og pre-Canaseminarer, altså dåps- og ekteskapsforberedelser.

Men han understreket at de faste diakonenes tjeneste handlet om mer enn bare å dekke Kirkens behov for arbeidskraft. De er ikke et “reservehjul” for manglende prester, diakonene spiller en viktig rolle i kirken og i verden: «I den tidlige kirke var diakontjenesten ikke et springbrett til presteskapet”, ble det sagt, “diakonene tjente det kristne fellesskapet.” I den tidlige kirke skulle apostlene forkynne evangeliet, mens diakonene hadde i oppdrag å ha omsorg for de fattiges og de trengendes materielle behov. Så kan man spørre; hva med de legfolkene – kvinner som menn – som nå ivaretar disse oppgavene? Blir de “klerikalisert” bort? 

På den annen side; en ordinert mann står i et lydighetsforhold til biskopen som vanlige legfolk ikke gjør, og det muliggjør også andre funksjoner og ansvarsforhold.

USA er det kontinent der det er flest permanente diakoner, noen ganger er de flere enn antall prester. En seminarist jeg nylig møtte fra et lite bispedømme i Texas, sa at hos dem var det 40 prester og 60 permanente diakoner. En vanskelighet var at diakonene hadde svært forskjellige forutsetninger for tjenesten. Det var ikke stilt store nok krav til utdanning, mente seminaristen.

Tilbake til norske forhold. I vår sammensatte kirkevirkelighet ville det kanskje være en idé å kalle menn til oppgaven som kan sørge for at flere grupper er tilgodesett med ordinerte som kan forrette seremonier, undervise og preke på deres eget språk. 

I OKB er det en voksende gruppe med permanente diakoner, flest med norsk og vietnamesisk bakgrunn, en med latinamerikansk. Diakonene har forskjellig bakgrunn, noen har en teologisk utdannelse fra før, andre stiller med annen utdannelse og yrkeserfaring i bagasjen. Etter et innledende år, venter 4 – 5 år med deltidsstudier, variert menighetspraksis og utdypning av det åndelige liv. Undervisningen er i stor grad individualisert, sier sr. Else-Britt Nilsen, leder for diakonkommisjonen, noe foregår på nett, noe i samlinger og sesjoner. Kandidatene får veiledning og følges også opp i menighetene de tilhører og hvor de skal ha sin tjeneste. Diakontjenesten er ulønnet og skal forenes med arbeid og familie, hvor ektefellen må gi sitt samtykke. 

Les mer:
Filipino bishops discuss blueprint for permanent diaconate
Har du kall til å bli en av Kirkens diakoner?

For mer stoff om hva diakoner kan og ikke, lytt gjerne til denne podkasten.