Brev fra Den hellige far Frans til biskopene i USA

Oversatt av EWTN Norge, 11. februar 2025

Kjære brødre i episkopatet,

Jeg skriver til dere i dag for å rette noen ord til dere i disse utfordrende tider, der dere tjener som hyrder for Guds folk som vandrer sammen i USA.

1. Fortellingen om Israels folk på veien fra slaveri til frihet, slik den fremstilles i Andre Mosebok, inviterer oss til å betrakte vår egen tid, som i særlig grad er preget av migrasjon. Dette er et avgjørende øyeblikk i historien, hvor vi ikke bare må fornye  vår tro på en Gud som alltid er nær, inkarnerer seg, og selv har vært migrant og flyktning, men også bekrefte den uendelige og transcendente verdigheten til hvert enkelt menneske. [1]
2. Disse ordene er ikke en kunstig konstruksjon. En gjennomgang av Kirkens sosiallære viser tydelig at Jesus Kristus er den sanne Emmanuel (jf. Matt 1,23). Han var ikke skjermet fra den smertefulle erfaringen av å bli drevet bort fra sitt eget land på grunn av en overhengende livsfare, og av å måtte søke tilflukt i en fremmed kultur og et fremmed samfunn. Guds Sønn, som ble menneske, valgte også å erfare migrasjonens drama. Jeg minnes spesielt de ordene Pius XII brukte da han innledet sin apostoliske konstitusjon om omsorgen for migranter, et dokument som regnes som Kirkens “Magna Carta” om migrasjon:

“Den hellige familie fra Nasaret i eksil, Jesus, Maria og Josef, emigranter i Egypt og flyktninger der for å unnslippe en ugudelig konges vrede, er modell, eksempel og trøst for emigranter og pilegrimer til alle tider og fra alle land, for flyktninger i enhver situasjon, som tvunget av forfølgelse eller nød må forlate sitt hjemland, sin kjære familie og nære venner for å søke tilflukt i fremmede land.” [2]

3. På samme måte lærer Jesus Kristus oss, gjennom sin universelle kjærlighet, å anerkjenne verdigheten til ethvert menneske uten unntak. Når vi taler om “uendelig og transcendental verdighet”, understreker vi at menneskets viktigste verdi overstiger og bærer alle andre juridiske betraktninger som kan regulere samfunnslivet. Derfor er alle kristne troende og mennesker av god vilje kalt til å vurdere legitimiteten til lover og offentlig politikk i lys av menneskets verdighet og grunnleggende rettigheter – ikke omvendt.
4. Jeg har følgt med på den store krisen som utspiller seg i USA, med iverksettelsen av et program for masseutvisninger. En rettskaffen samvittighet kan ikke unngå å rette en kritisk vurdering og uttrykke uenighet med ethvert tiltak som enten eksplisitt eller implisitt sidestiller migranters ulovlige status med kriminalitet. Samtidig må man erkjenne en nasjons rett til å beskytte seg selv og sikre sine samfunn mot dem som har begått voldelige eller alvorlige forbrytelser, enten i landet eller før ankomst. Likevel innebærer deportasjon av mennesker som i mange tilfeller har forlatt sitt hjemland på grunn av ekstrem fattigdom, usikkerhet, utnyttelse, forfølgelse eller alvorlig miljøforringelse, en krenkelse av verdigheten til mange menn, kvinner og familier, og etterlater dem i en særlig sårbar og forsvarsløs situasjon.
5. Dette er ikke en bagatell. En ekte rettsstat kjennetegnes nettopp ved den verdige behandlingen av alle mennesker, særlig de fattigste og mest marginaliserte. Det sanne felles gode fremmes når samfunn og myndigheter, med kreativitet og streng respekt for alles rettigheter – slik jeg har fremholdt mange ganger – tar imot, beskytter, fremmer og integrerer de svakeste, ubeskyttede og mest sårbare. Dette utelukker ikke en politikk for regulert og lovlig migrasjon, men en slik politikk kan ikke bygges på privilegier for noen og ofre for andre. Det som bygges på makt, og ikke på sannheten om alle menneskers like verdighet, begynner dårlig og vil ende dårlig.
6. Kristne vet meget godt at kun ved å bekrefte alles uendelige verdighet kan vi selv, som personer og fellesskap, modnes i vår identitet. Kristi kjærlighet er ikke en gradvis utvidelse av egoistiske interesser som utvider seg litt etter litt, men en radikal og ubetinget hengivenhet til alle mennesker. Mennesket er ikke bare et individ med noen filantropiske følelser! Mennesket er et subjekt med verdighet som, i sin relasjon til alle – spesielt de fattigste – kan vokse i sin identitet og kall. Det sanne ordo amoris (kjærlighetens rette orden) åpenbares når vi mediterer over lignelsen om den barmhjertige samaritan (jf. Luk 10,25-37), og lar oss forme av den kjærlighet som bygger et brorskap åpent for alle, uten unntak. [3]
7. En overdreven bekymring for personlig, lokalt eller nasjonalt fellesskap, uten disse overveielsene, kan lett lede til ideologiske forvrengninger som undergraver sosialt liv og lar den sterkestes vilje rå.
8. Jeg verdsetter deres innsats, kjære biskoper i USA, når dere arbeider tett med migranter og flyktninger, forkynner Kristus og forsvarer grunnleggende menneskerettigheter. Gud vil rikelig belønne deres arbeid for de minste blant oss!
9. Jeg oppfordrer alle troende i Den katolske kirke, og alle mennesker av god vilje, til å avvise fortellinger som diskriminerer og skaper unødvendig lidelse for våre migrant- og flyktningbrødre og -søstre. Vi er alle kalt til å leve i solidaritet og brorskap, bygge broer i stedet for murer og lære å gi våre liv slik Kristus ga sitt for alle.
10. La oss be Vår Frue av Guadalupe om å beskytte dem som lever i frykt eller smerte på grunn av migrasjon og utvisning. Må hun, som forsonet stridende folk, hjelpe oss å gjenfinne vårt brorskap i hennes omsorgsfulle omfavnelse.

Fraternalt,
Frans
Vatikanet, 10. februar 2025