Begrave halleluja – en glemt tradisjon vekkes til live

Av sr Anne Bente Hadland, 4. mars 2025

Jeg innrømmer at jeg i mine 66 år som katolikk aldri har hørt om det før, men i St. Olav Domsogn i Trondheim vil de «begrave halleluja» fetetirsdag.

Hva i all verden er dette?

Spørsmålet stilles til p. Ole Martin Stamnestrø, han har bl.a. en doktorgrad i liturgihistorie og er lett å be:

Det er ingen del av den romerske liturgi, det er en paraliturgi, en folkereligiøs tradisjon fra Sentral-Europa hvor man før fastetiden «begraver» halleluja fordi det er siste gang man synger halleluja før oppstandelsen påskenatt.

Opprinnelig var det slik at første vesper til septuagesima i den gamle (prekonsiliære) kalenderen ble avsluttet med et benedicamus domino & deo gratias + et dobbelt halleluja, for å markere at det er siste gang før påske. Noen steder skrev man halleluja på et pergament for så å begrave det på kirkegården og ta det frem igjen til påske. Andre steder la det man det under en alterduk, for eksempel, for så å ta det frem igjen til påske.

Men i Trondheim gjøres det fetetirsdag. Er det litt sånn «pick and choose»? Man drar frem det man liker fra glemselen og anvender i en ny form?

Ja, det er det, men det er folkefromhetens vesen, så det er på en måte helt greit. Jeg har aldri selv gjort det, for når skulle jeg da gjøre det? Jeg ville kanskje ha gjort det på det gamle tidspunktet.

Katolsk tro og praksis er full av folkereligiøse elementer. Man kan fylle livet med folkereligiøse fromhetsøvelser, fortsetter p. Ole Martin. Bare tenk på alle nasjonalitetene vi har – alle har med seg sine egne tradisjoner, filippinere, polakker og brasilianere. Noen mer populære enn andre. Blasiusvelsignelsen, dagen etter kyndelsmesse, er ikke påbudt, men jeg registrerer at den øker i popularitet. Hos meg strømmet folk i år til kirken uten at det var publisert.

Og velsignelse av påskemat?

Det er stort, og der kommer jo polakker enten de går i kirken eller ei. Hvis man bare går i kirken en gang i året, så går man om formiddagen påskeaften for å få velsignet påskematen. Så har man kanskje ikke fått med seg at påskevigilien ikke er lørdag formiddag lenger, men ved midnatt, og går hjem og bryter fasten. (Før liturgireformen var påskevigilien påskeaftens formiddag.) Velsignelsen som brukes er for øvrig en velsignelse i det romerske ritualet.

Det er jo flere ting som jeg husker fra min barndom som forsvant i kjølvannet av konsilet, men som nå er i bruk igjen; korsveiandakter, sakramentstilbedelse, Kristi legems-prosesjoner… Vi hadde maiandakter, det har jo filippinerne gjeninnført på sitt vis. Jeg husker da de amerikanske prestene kom til Stavanger og menigheten etterlyste sakramentsandakter og fikk beskjed om at det var «gammeldags og europeisk». Det er noe med pendelsvingningene her?

Vi vet at forskjellige former for folkefromhet gikk av moten med den liturgiske bevegelse. Folket skulle næres av liturgiens kilder, og ikke noe annet. Men de som jobbet med dette, betraktet folkefromheten som liturgiens «fiender» og ikke som støtter, og der mener jeg de tok feil. Folkefromheten er støttende søyler som holder det viktige oppe. Jeg husker forresten spiritualen i presteseminaret i München, en emeritert professor i pastoralteologi som sa det rett ut til oss seminaristene: Messesøkningen gikk ned fordi han og hans generasjon prester hadde forsøkt å utslette folkefromheten.

Det er interessant å følge utviklingen her, synes jeg. I Norge er man jo relativt sobre når det gjelder ikke-liturgiske innslag i messene, men min erfaring fra andre land – USA, Tyskland, til dels Frankrike – har jo budt på en del «liturgiske» overraskelser. Elementer som ikke hører hjemme i messen, men som likevel få passere. Det har slått meg at det eneste som per i dag er eksplisitt forbudt i Den katolske kirke hva liturgiske varianter angår, er den tridentinske messen (TLM), riktignok ikke overalt.

Ja, det er litt bakvendt. Bare TLM er forbudt, og man kan få påpakning for å bruke kalkvelum, for eksempel, noe jeg har hørt om fra USA, mens mange andre sprell slås det ikke ned på. Vi får se hvor det ender.

Men for å komme tilbake til begravelsen av halleluja og andre rariteter fra folkereligiøsiteten. Generelt vil jeg si at alt som bygger opp fromheten er bra, det er jo et uttrykk for folks fromhet at de ønsker dem, men det er viktig at man ikke absolutterer dem; hvis du ikke er med på novenen/konsekreringen/andakten er du ikke skikkelig katolikk, liksom. Vi kan ikke ta inn alt av fromme ønsker i våre kirker og liturgier, da kunne vi ikke gjort annet. Vi må velge og vrake litt –

Og velge å begrave halleluja?

Det er veldig flott med folk som gjør det, og gleden blir sikkert dobbel påskenatt!

Les mer:

Septuagesima Sunday: Burying the Alleluia